Lars Gullin

I denne artikkelen vil vi utforske temaet Lars Gullin og dets innvirkning på dagens samfunn. I årevis har Lars Gullin vært gjenstand for studier og interesse på grunn av sin relevans på ulike områder, både på det personlige og faglige plan. Gjennom historien har Lars Gullin spilt en grunnleggende rolle i utviklingen av menneskeheten, og påvirket individer, samfunn og kulturer rundt om i verden. Fra opprinnelsen til dagens situasjon har Lars Gullin skapt debatter, forskning og refleksjoner som har bidratt til å utvide vår forståelse av dette temaet. Slik sett er det viktig å kritisk analysere viktigheten av Lars Gullin i dag og hvordan dens tilstedeværelse fortsetter å forme måten vi samhandler og fungerer på i dagens samfunn.

Lars Gullin
Født4. mai 1928[1][2]Rediger på Wikidata
Visby
Død17. mai 1976[1][2]Rediger på Wikidata (48 år)
Vissefjärda
BeskjeftigelseSaksofonist, komponist, jazzmusiker, pianist Rediger på Wikidata
BarnPeter Gullin
NasjonalitetSverige[3]
GravlagtSkogskirkegården[4]
UtmerkelserGyllene Skivan (1954)
Lars Gullin på Commons

Lars Gullin (født 4. mai 1928 på Gotland, død 17. mai 1976) var en svensk jazzmusiker (piano, klarinett, bariton-saksofon), komponist og bandleder, kjent fra et titalls utgivelser, og far til jazzmusikeren Peter Gullin.

Hans karriere startet som ung trekkspiller med vaudeville-preget musikk i eget band med Nisse Lind, før han ble med i militærband (1941) og jazzband i Visby, som Benny Goodman-inspirert klarinettist. Utdannelsen ved Kungliga Musikhögskolan i Stockholm (1947–1951) avstedkom pianorolle i Charles Redlands orkester (47-48), overgang til bariton-saksofonist i Seymour Österwall-bandet (49-51) med bl.a. Rolf Blomqvist saksofon og Jack Norén trommer. Flere utgivelser resulterte, og han var også med i Thore Erlings storband.

Første soloutgivelse var Yellow Duck (1950) med Gunnar Almstedt bass og Zoot Sims. Med Rolf Ericson etablerte han kvintett (1950) med Mats Olsson piano, Bengt Wittström bass, Nils-Bertil Dahlander trommer. Gullin var også med i Nalenbandet, og gjorde flere innspillinger med Chet Baker. Hans mest kjente melodi er Danny’s dream (1954), og viser hans skandinaviske cool jazz-tilnærming som ga ham internasjonalt ry. For denne fikk han Gyllene Skivan 1954, som han også fikk i 1964 for a Portrait of my Pals.

Gullin samarbeidet en del med Lee Konitz, og foretok utover 1960-tallet flere utgivelser blant andre med Harry Bäcklund altsaksofon og Rolf Billberg. I tiltakende grad komponerte han selv. Etter hans tidlige død er der utgitt The Music of Lars Gullin, 75 compositions. (forlaget Stim), samt etablert «Lars Gullin-sällskapet». Selskapet gir, i samarbeid med Gotlands kulturavdeling og Orkesterjournalen, ut den årlige «Lars Gullin Prize» deles ut til jazzmusikere som har virket i Gullins ånd.

«The Lars Gullin Tribute» var et verk initiert av Nordnorsk jazzsenter, med musikerne Lars Sjösten piano (i sin tid med-musikant av Gullin), John Pål Inderberg baritonsaksofon, Hallgeir Pedersen gitar, Ole Morten Vågan bass, Knut Starheim trombone, Roger Johansen trommer, Tore Johansen trompet, Atle Nymo og Jukka Perko saksofon. De turnerte fra 2003 og noen år.

Referanser

  1. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 14130400, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 13894828c, besøkt 10. oktober 2015
  3. ^ LIBRIS, Libris-URI wt799d9f5nnpxfr, utgitt 26. mars 2018, besøkt 24. august 2018
  4. ^ Find a Grave, besøkt 29. juni 2024

Eksterne lenker