Kjell Laugerud

I dagens verden har Kjell Laugerud blitt et tema med stor relevans og interesse for mennesker i alle aldre og samfunnslag. Enten det er et kulturelt fenomen, en viktig begivenhet, en innflytelsesrik personlighet eller et aktuelt tema, har Kjell Laugerud fanget storsamfunnets oppmerksomhet. Når vi fortsetter å utforske og diskutere Kjell Laugerud, er det avgjørende å forstå dens innvirkning på livene våre og verden rundt oss. I denne artikkelen skal vi analysere ulike relevante aspekter om Kjell Laugerud og dens innflytelse på dagens samfunn.

Kjell Laugerud
Født24. jan. 1930[1][2]Rediger på Wikidata
Guatemala by
Død9. des. 2009[1][2][3]Rediger på Wikidata (79 år)
Guatemala by
BeskjeftigelsePolitiker, offiser Rediger på Wikidata
Utdannet vedU.S. Army Command and General Staff College
EktefelleHellen Lossi
PartiInstitutional Democratic Party
NasjonalitetGuatemala
UtmerkelserStorkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1977)[4]
Guatemalas president
1. juli 1974–30. juni 1978
VisepresidentMario Sandoval Alarcón
ForgjengerCarlos Arana Osorio
EtterfølgerRomeo Lucas García
Kjell Laugerud på Commons

Kjell Eugenio Laugerud García (1930–2009) var en guatemalansk offiser og politiker. Han var Guatemalas president fra 1974 til 1978, som én i rekken av militærdiktatorer under borgerkrigen i landet. Hans far kom fra Hokksund, noe som vakte oppmerksomhet i Norge.[5][6]

Familie og militær karriere

Han ble født i Guatemala by, og sønn av Catalina García og den norske immigranten Per Eugen Laugerud, født i 1906 i Hokksund. Farens foreldre var sagarbeider Hans Laugerud og Olava Laugerud (født Borge), som begge var tillitsvalgt i arbeiderbevegelsen. Per Laugerud arbeidet på en papirfabrikk før han i 1926 tok hyre på en båt til Guatemala, hvor han ble værende.[7]

Laugerud ble intervjuet av Alex Rosén i det norske fjernsynsprogrammet Folk i farta, som ble sendt første gang på NRK 1 i februar 2001.[8]

Kjell Laugerud snakket spansk og engelsk, men ikke norsk. Han tok deler av sin militære utdannelse ved Fort Benning i Georgia og U.S. Army Command and General Staff College ved Fort Leavenworth i Kansas. Han ble til slutt uteksaminert fra militærakademiet Escuela Politécnica, hvor han ble overinspektør i 1965. Senere var han militærattaché til USA og guatemalansk delegat til Inter-American Defense Board fra 1968 til 1970.[9]

President i Guatemala

Laugerud var forsvarsminister under president Carlos Arana fra 1972 til 1974. Han var tett involvert i Aranas bekjempelse av den kommunistiske geriljaen.[10]

I 1974 var Laugerud presidentkandidat for Partido Institucional Democrática (PID), som var kontrollert av militæret, og støttet av Movimiento de Liberación Nacional (MLN). Efraín Ríos Montt fra Democracia Cristiana Guatemalteca (PDCG) ledet med 45 prosent av stemmene før militæret blokkerte valgurnene. Både fjernsyn og radio ble tatt av luften valgnatten. Laugerud ble deretter utropt som valgvinner. Montt kan ha godtatt posten som Guatemalas militærattaché i Madrid etter bestikkelser, for å ikke påklage valgresultatet.[11][12]

Da Laugerud kom til makten, hadde regjeringsstyrkene midlertidig nedkjempet geriljaen. De første årene, mens geriljaen ennå reorganiserte seg, var de minst voldelige under borgerkrigen. En stor del av befolkningen var allerede radikalisert. Fattige bønder og arbeidere hadde i økende grad begynt å organisere seg.[13][14][15]

Laugerud gjennomførte forsiktige reformer. Han lanserte et økonomisk program og åpnet for å motta internasjonal utviklingshjelp. Diskret støttet han etableringen av samvirker på landsbygda, noe som var svært brennbart i MLN og PID.[10][14][15]

Han fastholdt Guatemalas territorielle krav på det britiske territoriet Belize, som han frem til jordskjelvet i 1976 planla å invadere. I 1977 brøt han de diplomatiske forbindelsene med Panama på grunn av Belize-spørsmålet.

President Laugerud taler til nasjonen etter jordskjelvet i 1976.

I 1976 ble Guatemala rammet av et jordskjelv, der mer enn 20 000 guatemalanere mistet livet. Laugerud viste seg som en effektiv leder, og skaffet hjelp fra utlandet til gjenoppbyggingen.[16] Den nasjonale samfølelsen etter jordskjelvet ble kortvarig, og den andre halvdelen av Laugeruds presidentperiode ble mer voldelig.[10][15]

Laugerud ble beskyldt for å se mellom fingrene på dødsskvadroner som forfulgte antatte opprørere.[15][17][18] USAs president Jimmy Carter prøvde å stille menneskerettigheter som betingelse for militærhjelp. Laugerud ble rasende over det han oppfattet som utidig innblanding, og nektet å motta mer amerikansk hjelp.[17][18] Laugerud vente seg så til Israel, som heretter ble Guatemalas største våpenleverandør.[17]

I 1978 stilte han ikke til gjenvalg. Rett før han forlot presidentkontoret ble ubevæpnede mayaindianere skutt og drept av regjeringsstyrker i Panzós.[18][19]

I 1983 ble Laugerud og tre andre ekspresidenter tvunget til å trekke seg tilbake fra militæret. Ved sin avgang var han brigadegeneral.

Referanser

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Kjell Eugenio Laugerud Garcia, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Kjell-Eugenio-Laugerud-Garcia, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Kjell Laugerud Garcia, Munzinger IBA 00000014064, besøkt 9. oktober 2017
  3. ^ www.nytimes.com
  4. ^ BOE ID BOE-A-1977-24083
  5. ^ Nilsen, Amund Aune (12. desember 2009). «Guatemalas "norske" eks-president er død» (på norsk). NRK. Besøkt 1. august 2014. 
  6. ^ NTB-AP (12. desember 2009). «Diktatoren fra Hokksund er død». Dagbladet (på norsk). Besøkt 1. august 2014. 
  7. ^ «Emigranter over Kristiania 1871-1930, redigert utgave. Per Eugen Laugerud» (på norsk). Arkivverket. Besøkt 1. august 2014. 
  8. ^ «Folkets slave. Kjell Laugerud Garcia». Folk i farta. NRK. 22. februar 2001. Besøkt 1. august 2014. 
  9. ^ United States Southern Command (1976). Brigadier General (Ret.) Kjell Laugerud Garcia (på engelsk). Digital National Security Archive. 
  10. ^ a b c Morrison, Andrew R. og May, Rachel A. (1994). «Escape from Terror: Violence and Migration in Post-Revolutionary Guatemala». Latin American Research Review (på engelsk). 29 (2): 111–132. ISSN 0023-8791. 
  11. ^ Penyak, Lee (1989). «Rios Montt and Guatemala's Military: The Politics of Puppetry». Revista de Historia de América (på engelsk) (108): 131–147. ISSN 0034-8325. 
  12. ^ Black, George (1984). Garrison Guatemala (på engelsk). New York: Monthly Review Press. s. 3. ISBN 978-0-85345-665-0. 
  13. ^ Levenson, Deborah (2002). «Reactions to Trauma: The 1976 Earthquake in Guatemala» (PDF). International Labor and Working-Class History (på engelsk). 62: 60–68. ISSN 0147-5479. 
  14. ^ a b Brockett, Charles D. (1991). «The Structure of Political Opportunities and Peasant Mobilization in Central America». Comparative Politics (på engelsk). 23 (3): 253–274. ISSN 0010-4159. 
  15. ^ a b c d Premo, Daniel L. (1981). «Political Assassination in Guatemala: A Case of Institutionalized Terror». Journal of Interamerican Studies and World Affairs (på engelsk). 23 (4): 429–456. ISSN 0022-1937. 
  16. ^ «Guatemalan Ex-President Laugerud Dies at 79». The New York Times (på engelsk). 11. desember 2009. Besøkt 1. august 2014. 
  17. ^ a b c Cangemi, Michael (2018). «Ambassador Frank Ortiz and Guatemala’s “Killer President”, 1976–1980». Diplomatic History (på engelsk). 42 (4): 613–639. ISSN 0145-2096. doi:10.1093/dh/dhx060. 
  18. ^ a b c Colby, Jason M. (2010). «“A Chasm of Values and Outlook”: The Carter Administration’s Human Rights Policy in Guatemala». Peace & Change. 35 (4): 568–569. ISSN 0149-0508. doi:10.1111/j.1468-0130.2010.00656.x. 
  19. ^ Brockett, Charles D. (2005). Political Movements and Violence in Central America (på engelsk). Cambridge University Press. s. 1–2. ISBN 978-0-521-60055-2. 

Eksterne lenker