I denne artikkelen vil vi utforske virkningen av Junibevægelsen på det moderne samfunnet. Fra fremveksten til utviklingen de siste årene har Junibevægelsen spilt en grunnleggende rolle i ulike aspekter av dagliglivet. Gjennom detaljert analyse vil vi undersøke hvordan Junibevægelsen har påvirket måten folk forholder seg, jobber og leker på. I tillegg vil vi undersøke mulige fremtidige implikasjoner av Junibevægelsen og hvordan dette kan forme samfunnet vårt ytterligere i årene som kommer.
Junibevægelsen | |||
---|---|---|---|
Land | Danmark | ||
Grunnlagt | 23. august 1992 | ||
Nedlagt | 5. september 2009 | ||
Hovedkvarter | Nordkystvejen 2F, 8961 Allingåbro | ||
Antall medlemmer | 2 000[1] (2009) | ||
Ideologi | Euroskeptisisme | ||
Europaparlamentet | Nasjonenes Europa (1994–1996), Uavhengige for nasjonenes Europa (1996–1999), Demokratienes og mangfoldenes Europa (1999–2004), Uavhengighet/Demokrati (2004–2009) | ||
Nettsted | j.dk (da) |
Junibevægelsen (offisielt JuniBevægelsen – Mod Unionen) var en EU-kritisk politisk organisasjon i Danmark. Den ble etablert den 23. august 1992, etter folkeavstemningen om Maastricht-traktaten i juni det året, da et knapt flertall av velgerne avviste avtalen. Junibevægelsen ble dannet av representanter for organisasjonen Danmark 92, som hadde drevet valgkamp mot Maastricht-traktaten, og en del fra Folkebevægelsen mod EU.[2][3]
Junibevægelsen vedkjente seg det danske medlemskapet i EU, men motsatte seg en egentlig unionsdannelse, og ønsket å utvikle EU til et mer demokratisk, åpent og transparent samarbeid. Junibevægelsen ønsket generelt å begrense samarbeidet til grenseoverskridende spørsmål, som miljøvern og handel, hvor de til gjengjeld støttet mange EU-initiativ. De anbefalte velgerne å stemme nei ved folkeavstemningene om Edinburgh-avtalen i 1993, om Amsterdam-traktaten i 1998, og om euroen i 2000. De anbefalte også det danske Folketinget å avvise Lisboa-traktaten i 2008.[2][3]
Junibevægelsen vedtok å oppløse seg selv etter europaparlamentsvalget i 2009, da den største stemmesankeren Jens-Peter Bonde hadde trukket seg tilbake og organisasjonen mistet sitt eneste mandat. Keld Albrechtsen mente at organisasjonen hadde utspilt sin rolle, men seiret, ettersom den hadde påvirket de etablerte partienes politikk.[2]
Valg | Stemmer | Mandater | |
---|---|---|---|
# | % | ||
1994 | 316 687 | 15,2 | 2 / 16
|
1999 | 317 508 | 16,1 | 3 / 16
|
2004 | 171 927 | 9,1 | 1 / 14
|
2009 | 55 459 | 2,4 | 0 / 13
|
<ref>
-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Politiken