I denne artikkelen vil vi nærme oss Jainismen (bok) fra forskjellige vinkler, med sikte på å gi et bredt og detaljert syn på dette emnet. Jainismen (bok) er et tema av stor relevans i dag, siden det påvirker ulike aspekter av samfunnet, økonomien, politikken, kulturen og folks daglige liv. Gjennom streng og dybdeanalyse vil vi utforske de ulike fasettene til Jainismen (bok), undersøke implikasjoner, utfordringer og muligheter. Gjennom denne artikkelen tar vi sikte på å tilby leseren et omfattende og berikende perspektiv som gjør at de bedre kan forstå betydningen og omfanget av Jainismen (bok) i samtiden.
Jainismen er en bok i Bokklubbens serie Verdens Hellige Skrifter, redigert av Jens Wilhelm Borgland og utgitt i 2011. Boken inneholder tekster fra svetambararetningen innen jainismen.
Jainismen er en religion som oppsto i India omkring 450 f.Kr., etter at den omvandrende asketen Vardhamana reformerte en munkeorden grunnlagt av Parshva ca 250 år tidligere.[1] Jainene tror at både mennesker, dyr og planter har sjel, og av respekt for alt levende er mange vegetarianere og pasifister. Det finnes om lag 4,2 millioner jainer i India, og et mindre antall utenfor India.
De mest kjente jaintekstene kommer fra svetambarajainismen, som kaller sin kanon av hellige tekster for siddhānta eller āgama. Kanon består av 45 tekster, fordelt i følgende grupper: 12 angaer, 12 upangaer, 7 cheda sutraer, 4 mula sutraer, 10 prakirnakaer og to culika sutraer. Summen er 47, men det er likevel 45 som er den angitte antallet.[2]
Denne boken inneholder for det første kanoniske tekster fra svetambararetningen: Kalpasutra, Uttaradhyayana sutra og Sutrakrtanga sutra. I tillegg inneholder boken en del folkelige, ikke-kanoniske tekster som også er fra svetambararetningen: historier fra kommentarlitteraturen til Uttaradhyayana sutra, og Historien om Carudatta fra Vasudevahindi.