I våre dager har Jacques Werup blitt et tema med stor relevans i samfunnet vårt. Med fremskritt innen teknologi og globalisering har Jacques Werup påvirket menneskers liv betydelig, både personlig og profesjonelt. Siden fremveksten har Jacques Werup skapt omfattende debatt og har vært gjenstand for en rekke studier og forskning. I denne artikkelen vil vi utforske i detalj alle aspekter knyttet til Jacques Werup, fra dens opprinnelse til dens innflytelse i dag. Vi vil analysere hvordan Jacques Werup har formet vår atferd, våre interaksjoner og vårt miljø, og reflektere over utfordringene og mulighetene det gir.
Jacques Werup | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | Jacques Tore Werup 14. jan. 1945[1][2][3] ![]() Malmö | ||
Død | 12. nov. 2016[4][1][2]![]() Malmö | ||
Beskjeftigelse | Manusforfatter, skribent, essayist, lyriker, musiker, romanforfatter | ||
Ektefelle | Marie Werup (1981–2016) (avslutningsårsak: personens død) | ||
Barn | Julia Werup | ||
Nasjonalitet | Sverige | ||
Morsmål | Svensk | ||
Språk | Svensk[5] | ||
Utmerkelser | De Nios Stora Pris (2006) Piratenpriset (1989) Lengertz litteraturpris (1991) | ||
Sjanger | Poesi | ||
IMDb | IMDb |
Jacques Werup (1945–2016) var en svensk musiker, forfatter, poet og manusforfatter.
Werups poesi assosieres ofte med jazz og han spilte med Frans Sjöström i Werup-Sjöströmgruppen. Han var barndomskamerat med Mikael Wiehe og Göran Skytte og debuterte som forfatter i 1971.[6] Senere hadde han flere samarbeidsprosjekter med komponisten Michael Saxell – blant annet poesi- og konsertturnéen «Gör mig lite levande» med Lill Lindfors og «En känsla av ljus» med Mats Ronander. Werup var bosatt i Ystad.
Werup delte i 1997 Ferlinprisen med Ola Magnell, og fikk i 2003 Svenska Akademiens «Stipendiet till Harry Martinsons minne». Han fikk Litteraturfrämjandets stora romanpris i 1980 og De Nios stora pris i 2006.[6][7]