Denne artikkelen vil ta for seg temaet Indra Lorentzen, som har blitt aktuelt i ulike områder og sammenhenger. Siden fremveksten har Indra Lorentzen vakt interesse og nysgjerrighet hos et bredt spekter av publikum, på grunn av sin innvirkning og bakgrunn. Gjennom årene har Indra Lorentzen generert debatter, forskning og flere perspektiver som har bidratt til å berike kunnskap om dette temaet. Derfor er det viktig å grundig utforske de ulike aspektene knyttet til Indra Lorentzen, så vel som dens implikasjoner og konsekvenser for dagens samfunn. Gjennom en detaljert og kritisk analyse er målet å gi en komplett og oppdatert visjon av Indra Lorentzen, med mål om å fremme informert og konstruktiv refleksjon rundt dette fenomenet.
Indra Lorentzen | |||
---|---|---|---|
Født | 17. aug. 1956[1]![]() Stockholm[1] | ||
Beskjeftigelse | Danser, koreograf ![]() | ||
Nasjonalitet | Norge |
Indra Lorentzen (født 17. august 1956) i Stockholm er en norsk-svensk-indonesisk ballettdanser, koreograf og instruktør.[2]
Lorentzen er født i Sverige med indonesisk far og svensk mor. Familien flyttet til Norge og hun vokste opp i Oslo. Skolegangen var ved St. Sunniva skole (Oslo).
Hun er regnet som en av Norges fremste ballettdansere og koreografer.[3]
Hun begynte å danse som fireåring, mens familien fremdeles bodde i Stockholm.[4]. I Norge ble hun elev hos ballettpedagogen Rita Tori. Som ungdom utdannet hun seg til danser i København, London, Genève, New York og ved New York Pantomime School.
16 år gammel kom hun i 1972 som kursdeltaker til Nasjonalballetten. Der ble hun ansatt i 1973. Etter fire år i ensemblets corps de ballet ble hun forfremmet til solist i 1977.[5] [6]
Lorentzen danset ledende roller som Miranda i Stormen, George Sand i En kvinne ved navn George (1989), som Angelica Gallo i Tango Buenos Aires 1907[7], La Sylphide og hovedrollen i Kjersti Alvebergs Volven (1989).
Utenom Nasjonalballetten danset hun i Tigerstaden Danseteater og den svenske Cullbergballetten (1984-85, blant annet i filmen Abbalett).[8]
Fra 1991 til 1993 hadde hun et lengre skadeavbrekk. I 1998 pensjonerte hun seg fra Nasjonalballetten.[3] Hun har senere undervist ved Statens Balletthøgskole.
Siden 1990-tallet har hun koreografert og regissert forestillinger på Västanå teater i Sunne i Sverige.[9]
Hun har koreografert i Kalaallit Nunaat på Grønland. Ved Beaivváš Sámi Teahter koreograferte hun Bárgiduvvon bálgát (1994) og Ridn`oaivi ja nieguid oaidni (2008). Hun har interessert seg for og studert scenekunst fra andre kulturer som Indonesia, Bangladesh og Alaska.