I den moderne verden har Helge Gjessing blitt et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av mennesker. Både på det profesjonelle og det personlige området har Helge Gjessing vist seg å være en avgjørende faktor i den kontinuerlige utviklingen av samfunnet. Gjennom historien har Helge Gjessing vært gjenstand for debatt, forskning og refleksjon, og generert flere perspektiver og tilnærminger som har beriket forståelsen og verdsettelsen av dette fenomenet. I denne artikkelen vil vi utforske de ulike fasettene til Helge Gjessing, analysere dens innvirkning i ulike sammenhenger og tilby en omfattende visjon som inviterer til refleksjon og dialog.
Helge Gjessing | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 23. april 1886![]() | ||
Død | 4. juli 1924 (38 år)![]() | ||
Beskjeftigelse | Antropolog, arkeolog ![]() | ||
Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
Nasjonalitet | Norsk | ||
Etnisitet | Norsk | ||
Fagfelt | arkeologi |
Helge Johan Gjessing (født 23. april 1886 i Arendal, død 4. juli 1924 i Gausdal) var en norsk arkeolog.
Han var sønn av filolog Gustav Antonio Gjessing og Helga Monrad.[1] Han var barnebarn av Marcus Jacob Monrad,[2] og søskenbarn til Harald Gjessing,[3] og gjennom sin bror, sognepresten Marcus Jacob Gjessing, var han onkel til arkeologen Gutorm Gjessing.[4] I desember 1913 giftet han seg med Thale Sandvig fra Lillehammer (1890–1918), datter av museumsdirektør Anders Sandvig.[1]
Han begynte å studere historie og arkeologi i 1904, og ble cand.philol. i 1912.[1] Han ble ansatt som kurator ved Stavanger Museum i 1913, og ble forfremmet til direktør i 1914. Han arbeidet som underdirektør ved Det Kongelige Frederiks Universitet fra 1917. I 1920 ble han dr.philos. med avhandlingen Rogalands stenalder.[5] Han døde på et sanatorium på Gausdal i 1924.[1]