Edvard Bull d.e.

I denne artikkelen vil vi utforske temaet Edvard Bull d.e. fra ulike perspektiver og med sikte på å gi et helhetlig syn på dets betydning, innvirkning og relevans i dag. Gjennom en detaljert og grundig analyse vil vi undersøke de ulike aspektene knyttet til Edvard Bull d.e., og adressere både opprinnelsen og utviklingen over tid. Likeledes skal vi fordype oss i de praktiske og teoretiske implikasjonene som Edvard Bull d.e. har i ulike sammenhenger, samt dens innflytelse på samfunnet og dagliglivet. Med en kritisk og reflektert tilnærming søker denne artikkelen å tilby et berikende og dyptgående blikk på Edvard Bull d.e., og gi kunnskap og perspektiver som inviterer til refleksjon og debatt.

Edvard Bull d.e.
Født4. des. 1881[1][2]Rediger på Wikidata
Christiania
Død26. aug. 1932[1][2][3]Rediger på Wikidata (50 år)
Oslo
BeskjeftigelsePolitiker, historiker, professor, biograf Rediger på Wikidata
Embete
  • Norges utenriksminister (1928–1928) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
FarEdvard Isak Hambro Bull
SøskenTheodor Bull
Johan Peter Bull
Francis Bull
BarnEdvard Bull d.y.
PartiArbeiderpartiet
NasjonalitetNorge
Edvard Bull d.e. på Commons

Edvard Bull (født 4. desember 1881 i Kristiania, død 26. august 1932) var en norsk historiker og utenriksminister i Christopher Hornsruds regjering 1928.

Liv og virke

Bakgrunn

Edvard Bull var sønn av Edvard Isak Hambro Bull, og bror av litteraturprofessor Francis Bull.

Han ble student i 1899, cand.mag. i 1906, universitetsstipendiat i 1910, dosent i historie i 1913 og professor i 1917. I 1912 tok han doktorgraden med en avhandling om «Folk og Kirke i Middelalderen, Studier til Norges Historie».

Han var far til historikeren Edvard Bull d.y. (1914–1986).

Bull som politiker

I 1927 ble Bull valgt til Arbeiderpartiets nestformann, etter at LO hadde presset på for å slå Arbeiderpartiet sammen med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. Bull ble da valgt inn for de radikale.

I tiden mellom den russiske revolusjon i 1917 og Nygaardsvold-regjeringen i 1935 var Arbeiderbevegelsen splittet i en gruppe som ønsket revolusjon og en gruppe som ønsket regjeringsmakt («ministersosialisme»).

Bekjempelse av kristendommen

Edvard Bull var den første som for alvor gikk inn for å reformere skolen i marxistisk ånd. I 1923, i valgkampheftet «kommunisme og kristendom», skrev Bull at Arbeiderpartiet skulle ha en «pågående og hensynsløs kirkepolitikk» som skulle «sloss uforsonlig mot den bestående offisielle lutherdom som med andre fordummende sekter». Han uttalte også at «Kirkens egentlige maktposisjon i vårt samfund ligger i skolen … Er det så at Kirken er vår fiende, blir det først og fremst i vår skolepolitik, vi må kjæmpe mot den». Skytset hentet han fra sin egen doktoravhandling fra 1912, «Folk og Kirke i Middelalderen», som polemisk argumenterte for hvor lite kristningen faktisk hadde betydd for Norge.[4]

Hornsrud-regjeringen

Arbeiderpartiet, som aldri før hadde sittet i regjering, gikk ut som klar vinner av valget i 1928. For de borgerlige partiene var det helt utenkelig at Arbeiderpartiet skulle få danne regjering. Da Kong Haakon rådførte seg med stortingspresidentene, påpekte Christopher Hornsrud som representerte DNA i presidentskapet, at det var naturlig at det partiet som hadde vunnet valget, skulle danne regjering. Til dette forslaget skal Edvard Bull ha uttalt: «Men er dere blitt spenna gærne da, gutter?»[5]

Tiltredelseserklæring og mistillit

Dagen etter, den 27. januar 1928 bad kongen Christopher Hornsrud og Arbeiderpartiet om å danne regjering. Bull ble tildelt posten som utenriksminister. Siden det å danne regjering ble sett på som et skritt mot høyre, fikk den radikale og marxistiske Bull oppgaven med å formulere Hornsrud-regjeringens tiltredelseserklæring. Ifølge erklæringen fra 8. februar 1928 skulle regjeringen «la sig lede av hensynet til arbeiderklassen og hele det arbeidende folks interesser» og at regjeringen på vegne av Arbeiderpartiet skulle «lette og forberede overgangen til et sosialistisk samfund». Dette førte til at sentralbanksjef Nicolai Rygg fryktet ny bankkrise på grunn av kapitalflukt, og Venstres Johan Ludwig Mowinckel fremmet mistillitsforslag mot regjeringen basert på Bulls tale.

Med en viss rett har det derfor blitt sagt at Hornsrud-regjeringen er den eneste regjeringen i Norge som har blitt felt på sin egen tiltredelseserklæring. (Da Lyng-regjeringen gikk av i 1963 etter at det ikke var blitt flertall for den regjeringserklæring de la fram, var det fordi regjeringen fikk såkalt negativt flertall mot seg ved at det tilsammen ble flertall for to andre forslag enn det regjeringen la fram.)

Etter Hornsrud-regjeringens fall, mistet flere i partiledelsen troen på at regjeringsmakt var riktig partilinje. Bull uttalte i 1930 at «Hvad hjelp er det i å erobre et flertall valgstemmer?» og landsmøtet vedtok å søke makt uten nødvendigvis å ha «folkeflertallet» bak seg. Bull hevdet da at det parlamentariske demokrati var en «gammel og overtroisk frase fra det 19. århundre»[5]

Verker

  • Folk og kirke i middelalderen. Studier til Norges historie (1912) NBdigital
  • Tripelallianse og tripelentente 1871–1914 (1916) NBdigital
  • Vincens Lunge (1917)
  • Karl Marx (1918) NBdigital
  • Akers historie (1918)
  • Innledning til bygdehistorisk studium (1919) NBdigital
  • Leding. Militær- og finansforfatning i Norge i ældre tid (1920)
  • Klassekampen (1921)
  • Den russiske arbeider- og bonderevolution (1922)
  • Kristianias historie (med S.C. Hammer og Valborg Sønstevold, 1922–1936)
  • Verdenskrigens utbrudd. Hvad vi vet og ikke vet (1923) NBdigital
  • Grunnriss av Norges historie (1926)
  • Jemtland og Norge (1927)
  • Bd. 2 av Det norske folks historie gjennem tidene (1931) NBdigital
  • Historie og politikk (1933) NBdigital

Referanser

  1. ^ a b Stortinget og statsrådet : 1915–1945. B. 1 : Biografier, side(r) 164
  2. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Edvard d.e. Bull, Norsk biografisk leksikon ID Edv_Bull, besøkt 9. oktober 2017
  3. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Булль Эдвард, besøkt 25. februar 2017
  4. ^ Jfr. Ole Petter Erlandsen: «Hvem stjal historien vår?», i Bjørn Are Davidsen: Lurt av læreboken?, Oslo, Veritas forlag, 2019, ISBN 9788283850147, her gjengitt fra http://dekodet.blogspot.com/2019/08/hvem-stjal-historien-var.html lest 26. august 2019
  5. ^ a b Berge Furre Norsk Historie 1914-2000 Kapittel "Mellomkrigstid" ISBN 82-521-5549-9

Eksterne lenker