Gluttsnipe

I artikkelen vi presenterer nedenfor, vil vi fordype oss i emnet Gluttsnipe, og utforske dets forskjellige aspekter og dets relevans i dag. Gluttsnipe er et tema som har fanget oppmerksomheten til et bredt spekter av mennesker, fra akademikere og spesialister på feltet, til individer som er interessert i å forstå dets innvirkning på samfunnet. Gjennom en detaljert og uttømmende analyse vil vi forsøke å avdekke implikasjonene og tilby en omfattende visjon som lar våre lesere bedre forstå dette fenomenet. Fra opprinnelsen til utviklingen over tid har Gluttsnipe skapt debatter og kontroverser som gjør det til et tema av stor interesse for ulike forskningsområder. Bli med oss ​​på denne oppdagelses- og refleksjonsreisen om Gluttsnipe!

Gluttsnipe
Nomenklatur
Tringa nebularia
(Gunnerus, 1767)
Populærnavn
gluttsnipe
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenVade-, måse- og alkefugler
FamilieSnipefamilien
SlektTringa
Økologi
Habitat: nær innsjøer og vassdrag, hekker på myrområder
Utbredelse: hekker i Nord-Europa og Nord-Asia, overvintrer i Afrika, Sør-Asia og Australasia
Tringa nebularia

Gluttsnipe (Tringa nebularia) er en art i snipefamilien (Scolopacidae). Arten er en langdistansetrekkfugl.

Gluttsnipe er hovedmotivet i det planlagte nasjonale minnestedet etter 22. juli, laget av billedkunstner og forfatter Matias Faldbakken i samarbeid med arkitektene Erik Langdalen og Ingrid Steen-Chabert.[1]

Systematikk

Det var Johan Ernst Gunnerus som først beskrev gluttsnipa i 1767. Han ga den da det vitenskapelige navnet Scolopax nebularia.

Biologi

Gluttsnipa er en langbeint, langvinget, langhalset og smekker fugl med et langt og svakt oppoverbøyd nebb. Den er bare noe større enn rødstilken, men på grunn av litt andre proporsjoner virker den mer høyreist. Den er 30 til 34 cm høy og har et vingespenn på 55 til 62 cm. I alle fjærdrakter er den ganske lys i fargen, grå med svarte flekker på oversiden og lys på undersiden. Brystet er finmønstret i svart mot en hvit bunn. Beinfargen skifter i grågrønt til gulgrønt avhengig av alderen og årstiden. Når den flyr ser man en lang, bred hvit kile på ryggen som strekker seg helt ned på stjerten i sterk kontrast til gluttsnipas gråsvarte vingeoverside.

På tross av at gluttsnipa har et stort utbredningsområde er oppfatningen at den er monotypisk. Det er en palearktisk art med en hekkingsutbredelse som strekker seg fra nordlige Storbritannia i vest til Kamtsjatka i øst. Den er en trekkfugl og overvintrer i middelhavslandene, sør for Sahara i Afrika, sørvestre delene av India, Indonesia, øyene i det sørkinesiske havet og i Australia. Arten hekker helst i nærheten av myr og legger vanligvis fire egg i et veldig enkelt rede, en grunn grop, på tørr mark.

Gluttsnipa søker energisk etter mat på grunt vann og spiser stort sett smådyr, for eksempel insekter, fisk og krepsdyr.

Bare ordet glutt eller glutten brukes også i tyske dialekter om denne fuglen. Opprinnelsen for glutt er derimot omdiskutert. Glottis var et gresk fuglenavn som ble beskrevet av både Aristoteles og Plinius den eldre, men det er i dag uklart hvilken fugl de mente. Glottis betyr tunge på gresk. Til og med når Linné benytter det vitenskapelige navnet Scolopax glottis i Systema Naturae 1746, er det usikkert om det er gluttsnipa han mener.

Det vitenskapelige navnet er avledet av nebula – latinsk for tåke. Det er noe uvisst om det henspiller på utseende, som kan virke noe tåkegrått i forhold til andre Tringa-arter.

Et vanlig dialektnavn på gluttsnipe er klyvi, et onomatepoetikon bygd på lokkeropet, et vidtlydende tostavet rop, som gjentas under fluktspill.

Inndeling

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Piersma & Bonan (2019),[2] som i hovedsak følger studien av Gibson & Baker (2012)[3] og klassifiseringen til Banks (2012)[4].

Treliste

Referanser

  1. ^ https://www.arkitektur.no/aktuelt/konkurranser/matias-faldbakken-lager-22-juli-minnested/. 
  2. ^ Piersma, T. & Bonan, A. (2019). Sandpipers, Snipes, Phalaropes (Scolopacidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52244 on 12 November 2019).
  3. ^ Gibson, R. & Baker, A.J. (2012) Multiple gene sequences resolve phylogenetic relationships in the shorebird suborder Scolopaci (Aves: Charadriiformes). Mol. Phyl. & Evol. 64(1): 66–72.
  4. ^ Banks, R.C. (2012) Classification and nomenclature of the sandpipers (Aves: Arenariinae). Zootaxa 3513: 86–88.

Eksterne lenker

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.