Fri riksstad

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

En fri riksstad (eller fri riksby; tysk freie Reichsstadt) var i Det tysk-romerske rike en riksumiddelbar by. Byens befolkning var ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren. Dermed var frie rikssteder selvstendige stater. De kunne imidlertid ikke møte på riksdagene, men utgjorde samlet «De frie riksstedenes kollegium». Dette hadde to stemmer, fordelt på en «rhinsk» og en «schwabisk benk» (Rheinische og Schwäbische Bank). Den første omfattet også de nordtyske frie riksstedene.

Opprinnelig betegnet fri stad og riksstad to ulike status, men forskjellen mistet etter hvert sin betydning, slik at samlebetegnelsen «frie og rikssteder» ble til «frie rikssteder».

• En fri stad var en by som hadde klart å oppnå uavhengighet av en geistlig lensherre (fyrstbiskop). Disse byene hadde ingen forpliktelser overfor keiseren.
• En riksstad var en by som hadde oppnådd privilegier direkte fra keiseren. Ofte var det her snakk om gamle kongsbyer, pfalzer. Disse byene måtte vanligvis betale skatt til keiseren og delta med tropper i hans kriger.

På det meste fantes det rundt hundre frie og rikssteder. Tallet varierte ettersom byer ble annektert, meldte seg ut av Det tysk-romerske rike (f.eks. ved å bli medlem i Det sveitsiske edsforbund), mistet eller oppnådde riksumiddelbarheten. På slutten av 1700-tallet fantes det ennå 50 frie rikssteder (se listen under). Fire av disse ble okkupert av Frankrike under Napoleonskrigene. Ytterligere 40 ble mediatisert gjennom Reichsdeputationshauptschluss i 1803, dvs. de ble innlemmet i nabostatene.

Noen rikssteder betegnet seg etter reformasjonen som paritetiske rikssteder. Disse hadde bestemt at byrådet og samtlige offentlige embeder måtte bekles av like mange protestanter som katolikker.

• Rikslandsby