I denne artikkelen vil vi utforske temaet Frederick Delius, som har fanget oppmerksomheten til både eksperter og entusiaster. Siden oppstarten har Frederick Delius vært gjenstand for stor interesse og debatt, og generert et bredt spekter av meninger og teorier. Opp gjennom historien har Frederick Delius vist seg å være et relevant element på ulike områder, fra vitenskap og teknologi til kultur og kunst. Gjennom denne artikkelen foreslår vi å analysere i dybden de mange aspektene rundt Frederick Delius, og dermed gi leseren en bred og fullstendig visjon om dette fascinerende emnet.
Frederick Delius | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 29. jan. 1862[1][2][3][4]![]() Bradford (Yorkshire)[5] | ||
Død | 10. juni 1934[1][2][3][4]![]() Grez-sur-Loing | ||
Beskjeftigelse | Komponist ![]() | ||
Utdannet ved | Hochschule für Musik und Theater Leipzig Bradford Grammar School | ||
Ektefelle | Jelka Rosen (1903–1934)[6] | ||
Nasjonalitet | Storbritannia | ||
Gravlagt | Surrey St Peter Churchyard[7] | ||
Utmerkelser | Royal Philharmonic Societys gullmedalje (1925) Order of the Companions of Honour (1929) | ||
Sjangre/ former | Opera | ||
Instrument | Piano | ||
IMDB | IMDb | ||
Frederick Theodore Albert Delius (født Fritz Theodor Albert Delius; 1862–1934) var en britisk komponist med tyske aner. Ved siden av Ralph Vaughan Williams og Edward Elgar betraktes han som den mest markante britiske komponisten før annen verdenskrig.[8][9]
Delius' foreldre, Julius og Elise Pauline Delius flyttet fra Bielefeld i Tyskland til Bradford i England før Frederick ble født. Der etablerte de seg i ullbransjen.
Frederick tilbrakte mesteparten av livet i utlandet, og siden faren ikke var spesielt interessert i at Frederick skulle starte en karriere innen musikk, ble Frederick først sendt til Florida, USA, der han forsøkte seg på å dyrke appelsiner. Tross farens motvilje, studerte Frederick musikk mens han drev appelsinfarmen, og i 1888 flyttet han til Leipzig i Tyskland, der han fortsatte på musikkstudiene sine på konservatoriet. I Leipzig ble han i desember 1887[10] kjent med Grieg som aktivt bidro til at Delius kunne etablere seg som komponist.
Delius besøkte Norge først på 1880-tallet og ble etterhvert en ordentlig norgesvenn, som også kjente Johan Halvorsen og besøkte Edvard Munch i Åsgårdstrand såvel som Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad. Knut Hamsun besøkte Delius i 1879 på hytta hans i Ville d'Avray utenfor Paris der de fleste av Delius' venner var norske,[11] spesielt nært stod fiolinisten Halfdan Jebe som var bror til Munchs venninne, malerinnen Tupsy Jebe.[12]
Delius er 'Norge-gal' og har vært 4 ganger i Norge, ligger på Hardangervidden i 14 dage og mere i den genre...
Edvard Grieg julebrev fra 1886[13]
Delius dirigerte selv da Kristiania Konsertforening i 1891 uroppførte hans Paa vidderne, inspirert av Henrik Ibsens dikt; og som fikk god mottakelse da det tre år etter ble fremført i Monte Carlo.[14] Da han skrev musikk til Gunnar Heiberg sitt Folkeraadet (Christiania Theater, 18. oktober 1897) ble Delius jaget ut av sitt hotell av rasende nasjonalister, fordi Delius hadde flettet inn en mollstemt variant av Ja, vi elsker.[15] Som svar til VG-journalist Christian Krohg, som ville vite om Delius hadde tenkt å håne nasjonalsangen, svarte Delius at han ikke interesserte seg for politikk.[16] Mange somre tilbrakte han i Norge, og i 1912 komponerte han On Hearing the First Cuckoo in Spring 1912, etter en norsk folketone; samme tema som Grieg tok med i sine 19 norske folkeviser (opus 66) fra 1896. Til sist lot han (Delius, altså) oppføre Villa Høifagerli på Lesjaskog i Lesja i 1921 der han i 1923 hadde Percy Grainger som gjest. Sykdom gjorde at dette ble hans siste tur på hytta.[17] Delius var blind og lam de siste seks årene av sitt liv.