Franz Anton Mesmer

I denne artikkelen skal vi utforske temaet Franz Anton Mesmer i dybden, et emne som har fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker rundt om i verden. Fra dens historiske relevans til dens innvirkning på det moderne samfunnet, har Franz Anton Mesmer vært gjenstand for debatter og diskusjoner på ulike områder. Gjennom disse sidene vil vi analysere opprinnelsen, utviklingen og dens innflytelse på ulike aspekter av dagliglivet. Fra hans manifestasjoner i populærkulturen til hans engasjement i politiske og sosiale spørsmål, har Franz Anton Mesmer satt et uutslettelig preg som fortjener å bli utforsket i detalj. I tillegg vil vi ta for oss de ulike perspektivene og meningene om Franz Anton Mesmer, for å kunne tilby en helhetlig og komplett visjon om dette fenomenet.

Franz Anton Mesmer
FødtFranciscus Antonius Mesmer
23. mai 1734[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Iznang (Det tysk-romerske rike, Moos, Prince-Bishopric of Konstanz)[5]
Død5. mars 1815[1][2][4][5]Rediger på Wikidata (80 år)
Meersburg (Det tyske forbund, Storhertugdømmet Baden)[5]
BeskjeftigelseLege, magnetizer, astronom Rediger på Wikidata
Akademisk gradDr.med. (1766) (utdannet ved: Universitetet i Wien)
Utdannet vedUniversity of Dillingen (1752–1754) (studieretning: teologi)[6]
Universität Ingolstadt (1754–) (studieretning: teologi)[7][6]
Universitetet i Wien (1759–1766) (studieretning: medisin)[8][6]
EktefelleAnna Maria von Posch (1768–) (bryllupssted: Stefansdomen)[9]
FarAnton Mesmer[10]
MorMaria Ursula Mesmer
NasjonalitetDet tysk-romerske rike
GravlagtMeersburg
Medlem avBayerische Akademie der Wissenschaften (1775–)
UtmerkelserÆresborgerskap (1798) (Den helvetiske republikk)
ArbeidsstedSociety of Universal Harmony
FagfeltHypnose
Signatur
Franz Anton Mesmers signatur
Franz Anton Mesmer på Commons

Franz Anton Mesmer (1734–1815) var en tysk naturforsker og lege som oppdaget det han kalte «animalsk magnetisme» (magnétisme animal på fransk, fra latin animus som betyr «pust, ånde»). Han mente det fantes et usynlig «fluidum» i og mellom alle kropper som magnetisk energi kunne virke gjennom, og utledet en ritualliknende behandlingsmetode for nervøse lidelser og en rekke andre sykdommer. Mesmer virket for det meste i Wien (1768-1778) og i Paris (1778-1784).

I Frankrike ble Mesmers oppdagelse etterhvert ettergått av en undersøkelseskommisjon som mente at behandlingsmetoden, i den grad den virket, bygde på innbilninger og ikke på noen ny fysisk substans. Kommisjonen kom til et negativt resultat, og Mesmer trakk seg tilbake. «Dyrisk magnetisme» og «mesmerismen» regnes imidlertid som en forløper for hypnotismen; ved å videreføre Mesmers tanker, utviklet James Braid hypnose som metode i 1842. Undersøkelsene av «animal magnetisme» er også en tidlig registrering av placeboeffekten.

Liv og virke

Bakgrunn

Mesmer utviklet teorien om «dyrisk magnetisme» og behandlingsformen «mesmerisme», en alternativ behandling uten virkning utover placeboeffekten, som ble en forløper til hypnose.

Franz Anton Mesmer var sønn av forstmester Anton Mesmer (1701—etter 1747) og hans hustru Maria/Ursula (født Michel; 1701—1770).[11] Etter studier ved jesuittenes universiteter i Dillingen og Ingolstadt, begynte han på medisistudier ved universitetet i Wien i 1759. I 1766 publiserte han et doktorarbeid med den latinaske tittel De planetarum influxu in corpus humanum (Om planetenes innflytelse på menneskekroppen), som drøftet månens og planetenes innvirkning på menneskets kropp og sykdommer. Dette var ikke medisinsk astrologi. Han bygget på Isaac Newtons teori om tidevannet, og spekulerte på om visse svingninger i menneskekroppen kunne korreleres til solens og månens bevegelser.[12] Informasjon sammensatt av Frank A. Pattie kan tyde på at Mesmer plagerte[13] avhandlingen fra arbeider[14] av Richard Mead, en eminent engelsk lege og Newtons venn. Men på denne tid var det ikke forventet at doktorarbeider måtte være egen forskning.[15]

I januar 1768 giftet Mesmer seg med Anna Maria von Posch, en rik enke, og etablerte seg som lege i Wien. Om sommere bodde han på landstedet og ble en kunstmesén. I 1768, da hoffintriger forhindre oppførelsen av La finta semplice (K. 51), som den 12-årige Wolfgang Amadeus Mozart hadde komponert 500 siders musikk for, skal Mesmer ha ordnet seg slik Mozarts Bastien und Bastienne (K. 50), en enakrers operaa, ble oppdørt i hands hage,[16]. Mozart-biografen Nissen hevder at det ikke finnes holdepunkter for at denne forestillingen fant sted. Mozart mintes imidlertid hans gunst ved å ta med en komisk referanse til Mesmer i sin opera Così fan tutte.

Magnetismeforskning

Maleri av den østerrikske musikeren Maria Theresia Paradis som får «Mesmer-terapi» for svaksynthet 1776-1777. Mesmer koblet seg og de betalende pasientene til et stort trekar med magnetisert vann ved hjelp av jernstenger. Han hevdet at kroppene var store magneter og at han kunne gjenopprette energibalansen i de syke kroppsdelene. Den berømte legen bar høytidelig kostyme og sørget for beroligende musikk under behandlingen. Behandling av Paradis virket ikke, og Mesmer rømte til Paris. Den unge pasienten ble siden helt blind.

I 1774 produserte Mesmer et «kunstig tidevann» i pasienten Francisca Österlin som led av husteri. Han lot henne svelge en mikstur inneholdende jern, og festet magneter på forskjellige kroppsdeler. Hun meldte da at hun følte strømmer av mystiske strømninger gjennom kroppen, og at dette lindret hennes symptomer i flere timer. Mesmer trodde ikke at det var magnetene alene som hadde frembragt lindringen. Det dreide seg om «animalsk magnetisme», trodde han. Etter en kort tid gikk han bort fra bruken av magneter i sitt legevirke.

Samme år samarbeidet han med jesuittpater Maximilian Hell.

I 1775 fremførte Mesmer sin vurdering for Münchens vitenskapsakademi om de eksorsismer som presten og troshelbrederen Johann Joseph Gassner (1727–1779) hadde bedrevet. Mesmer mente at Gassner var oppriktig i sin overnevisning, men at i den grad hans helbredelser fungerte, så skyldtes det for det meste «animalmagnetisme». Denne konfrontasjonen mellom Mesmers sekulære ideer og Gassners religiøse tro representerte slutten på Gassners virke, men samtidig - ifølge Henri Ellenberger - til fremveksten av dynamisk psykiatri.

Den skandale som fulgte Mesmers mislykkede forsøk på å behandlde en 18-årig musikants blindhet, Maria Theresia Paradis, førte til at han forlot Wien i 1777. I februar 1778 kom Mesmer til Paris, leide seg inn i en bydel med mange av byens rike og mektige, og åpnet legepraksis der. Pariserne begynte snart å strides om hvorvidt de hadde å gjøre med en kvakksalver, eller en som hadde gjort store og nyttige oppdagelser.

Mesmer forsøkte forgjeves å få enten det franske vitenskapsakademi eller Académie Nationale de Médecine til offisielt å anerkjenne læren hans. Han fikk støtt av bare én yrkesmessig og sosialt fremstående lege, Charles d'Eslonr. I 1779 skrev han på forslag fra d'Eslon Mémoire sur la découverte du magnétisme animal (Avhandling om oppdagelsen av animalsk magnetisme), en bok på 88 sider der han fremlegger sine berømte 27 påstander. Noen har senere sammenlignet «den animalske magnetisme» med tradisjonell kinesisk medisins bruk av den såkalte qi (chi), og «mesmerisme» med kinesiske, medisinske qigong-øvelser.[17][18]

Mesmer og New Age

Mesmers idé om at «tilværelsen består av en universell energi som har helbredende virkning, hører med blant de mest sentrale forestillingene» innenfor den New Age-bevegelsen som vokste fram fra 1970-tallet.[19] Utdrag fra Mesmers bok er utgitt i antologien New Age, 2007.

Se også

Referanser

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Franz-Anton-Mesmer, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ a b Pedagogues and Psychologists of the World
  3. ^ Base biographique, oppført som Anton Mesmer, BIU Santé person ID 1097
  4. ^ a b Kunstarkivet, abART person-ID 61914, besøkt 1. april 2021
  5. ^ a b c Mesmer, Franz Anton (BLKÖ)
  6. ^ a b c Otkrytije bessoznatelnogo, side(r) 89, bind 1
  7. ^ Gipnoz. Skrytyje glubiny, side(r) 95
  8. ^ Gipnoz. Skrytyje glubiny, side(r) 95-97
  9. ^ «Franz Anton Mesmer dies in Germany», hefte 3, publisert i History Today, bind 65, utgitt mars 2015
  10. ^ www.deutsche-biographie.de
  11. ^ Prinz
  12. ^ Bloch, xiii
  13. ^ Pattie, 13ff.
  14. ^ De Imperio Solis ac Lunae in Corpora Humana et Morbis inde Oriundis (Om solens og månens innflytelse på menneslekropper og sykdommene somutspringer av dette (1704). Se Pattie, 16.
  15. ^ Pattie, 13
  16. ^ Pattie, 30
  17. ^ Fenton, 105ff.
  18. ^ Mackett, J., British Journal of Experimental & Clinical Hypnosis
  19. ^ Kilde for sitat og vurderinger er Mehren & Skys innledning til New Age, 2007