Eksorsisme

I dagens verden har Eksorsisme blitt et tema av generell interesse for mange mennesker. Enten på grunn av sin historiske, politiske, vitenskapelige eller kulturelle relevans, har Eksorsisme fanget oppmerksomheten til et bredt publikum. For bedre å forstå betydningen og implikasjonene, er det viktig å fordype seg i den detaljerte analysen av Eksorsisme. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske de ulike aspektene som gjør Eksorsisme til et tema av interesse, samt dens innvirkning på ulike områder av samfunnet. Gjennom en uttømmende analyse vil vi søke å belyse de mest relevante og kontroversielle aspektene ved Eksorsisme, slik at leseren kan utdype sin forståelse og refleksjon rundt dette temaet.

Denne illustrasjonen fra et illuminert manuskript fra middelalderen viser Jesus som helbreder «den besatte mannen fra gravhulene i Gerasener-landet» (Lukasevangeliet 8, 26-39).
Den spanske maleren Francisco Goyas (17461828) framstilling av den hellige Francisco de Borja som utfører en djevelutdrivelse.

Eksorsisme (fra gresk: ἐξορκισμός, exorkismos «besvergelse», «maning», latinisert exorcismus), også kalt djevel- eller demonutdrivelse, er den religiøse praksisen av utdrivelse av demoner eller en annen ond åndelig entitet som antas å ha tatt styring over en person eller en gjenstand. Praksisen er svært gammel og er fortsatt en del av ulike trosystemer, for eksempel i Den katolske kirke, enkelte trosretninger innen Islam og enkelte karismatiske kristne bevegelser. Man kan lese om utdrivelse av onde ånder både i Det nye testamente (Matt 8,28ff)[1] og i ulike misjonsarbeid. Eksorsisme er svært omstridt innenfor kristendommen.

Personen som gjennomfører en djevelutdrivelse, kalles en eksorsist. Det er ofte en prest eller en person med spesielle fullmakter eller ferdigheter. I Den katolske kirke er det en biskop, eller en prest som er spesielt utpekt av biskopen, som skal utøve eksorsismen. Eksorsisten bruker religiøst materiell eller sakramentalie, slik som bønner, faste formler og besvergelser, kors og andre symboler, ikoner, amuletter og vievann. Eksorsister påkaller vanligvis overnaturlig kraft som skal drive ut demoner eller en annen ond ånd.

Eksorsisten lokker eller tvinger demonene til å forlate besatte mennesker. Eksorsisme kan dessuten omfatte steder eller hus som er hjemsøkt av demoner. For at tilstanden skal bli gjenopprettet slik den var innen demonbesettelsen fant sted må eksorsisten opprette kontakt med åndevesenene.

Vanligvis blir besatte personer ikke betraktet som onde i seg selv, eller ansvarlig for sine handlinger. Derfor er eksorsisme mer sett på som en kur enn en straff.

Hendelser i Norge

I november 1977 ble en ung kvinne utsatt for eksorsisme hjemme hos en prest i Os i Hordaland. Kvinnen har siden sagt at hun opplevde det som et overgrep. Flere ordinerte prester i Den norske kirke var til stede i huset da eksorsismen pågikk og saken ble en stor belastning for statskirken da den ble kjent i media året etter. I to uttalelser, én i 1978 og én i 1981, har Bispemøtet som direkte konsekvens av Os-saken manet til varsomhet, men statskirken har aldri formelt benektet besettelse som fenomen. Kirkeverge Gerhard Hansen melder i Bergens Tidende 6. mars 2010 at man i løpet av den siste tiden har mottatt bekymringsmeldinger om at karismatiske miljøer blant unge kristne i Os er etablert. Dette settes i forbindelse med frykt for demonutdrivelse.[2]

I mai 2008 ble en eksorsist ansatt ved det katolske bispesetet i Oslo.[3] I 2012 kom den norskproduserte dokumentarfilmen Eksorsisten i det 21. århundre (The Exorcist in the 21st Century) der en følger den spanskfødte djevelutdriveren José Antonio Fortea og der blant annet exorsisten Olav Müller og biskop Bernt Eidsvig forklarer katolsk demonologi.[4][5] Demonutdrivelse er ellers en sjelden begivenhet i Norge.

Djevelutdrivelser skildret i populærkulturen

Eksorsisme ble et svært populært tema etter den amerikanske skrekkfilmen The Exorcist som kom i 1973. Filmen sørget blant annet for at den katolske kirke i Chicago måtte ansette en eksorsist for å drive utdrivelser.

Se også

Referanser

Eksterne lenker