Einar Skjæraasen

I dagens verden er Einar Skjæraasen et tema med stor relevans og interesse for et bredt publikum. Over tid har Einar Skjæraasen fanget oppmerksomheten til mennesker i alle aldre og yrker, og blitt et tilbakevendende samtaleemne i samfunnet. Enten på grunn av sin innvirkning på hverdagen, sin historiske relevans eller sin innflytelse i det profesjonelle feltet, har Einar Skjæraasen klart å overskride barrierer og fange interessen til et bredt publikum. I denne artikkelen vil vi videre utforske virkningen og viktigheten av Einar Skjæraasen, analysere dens forskjellige fasetter og dens relevans i den nåværende konteksten.

Einar Skjæraasen
Einar Skjæraasen i 1965. Foto: Delphin, Rigmor Dahl / Oslo Museum
Født23. juli 1900[1]Rediger på Wikidata
Trysil
Død18. mars 1966[2]Rediger på Wikidata (65 år)
Oslo
BeskjeftigelseLyriker, politiker Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
UtmerkelserMads Wiel Nygaards legat (1965)

Einar Skjæraasen (1900–1966) var en norsk lyriker. Han drev hjemstavnsdiktning fra hjemplassen Trysil, og typisk for diktene hans er at de gjenspeiler hverdagsliv med kjærlighet, strev, slit og lykke.

Skjæraasen kom fra grenda Skjæråsen i Østre Trysil. Han var utdannet bankmann, og bodde i Oslo. Han debuterte i 1936 med diktsamlingen Reflekser, og etter det ga han jevnlig ut diktsamlinger.

I diktsamlingen Danse mi vise, gråte min sang, var alle diktene på Trysil-dialekt, og etter dette skrev han bare på dialekt. Da møtte han et større publikum og bøkene hans ble flere ganger utsolgt. Det er blitt skrevet melodier til noen av diktene, blant andre Danse mi vise, gråte min sang, Vandringsvise (av Finn Ludt) og Du ska itte trø i graset (Kenneth Sivertsen i 1983).

Skjæraasen er representert i Norsk salmebok 2013.

Et monument over Skjæraasen, utført av Ørnulf Bast, ble avduket i Trysil den 26. juli 1970. Skjæraasen har også gitt sitt navn til Skjæraasenprisen som deles ut annethvert år. En minnestein med portrettrelieffer av tre lokale diktere er reist på Østby kirkegård; det er Ole Haugen-Flermoe, Skjæraasen og Halvor Floden.[3]

Bibliografi

  • Reflekser (1936)
  • Skritt forbi min dør (1938)
  • Den underlige våren (1941)
  • Så stiger sevjene (1945)
  • Danse mi vise, gråte min sang (1949)
  • Som blomsterstøv med vind (viser, 1950)
  • Du ska itte trø i graset (1954)
  • Og alle mine viser (viser, 1956)
  • Sju undringens mil (utvalgte dikt, 1963)
  • Sang i september (1965)
  • Bumerke (utvalgte dikt, 1966)

Referanser

  1. ^ Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Einar_Skjæraasen
  2. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Einar_Skjæraasen
  3. ^ «Østlendingen 1992.05.29». 1992. s. 33.  «Tre sønner avduket tre dikterfedre»

Eksterne lenker