Den transiranske jernbane

I denne artikkelen vil vi utforske temaet Den transiranske jernbane grundig og analysere dets innvirkning på ulike aspekter av samfunnet. Fra opprinnelsen til den nåværende utviklingen har Den transiranske jernbane vært gjenstand for debatt og fascinasjon for både eksperter og fans. Opp gjennom historien har Den transiranske jernbane spilt en avgjørende rolle i å danne meninger, ta beslutninger og forme ulike situasjoner. Gjennom en omfattende analyse vil vi forsøke å belyse kompleksiteten til Den transiranske jernbane og undersøke dens innflytelse i ulike sammenhenger, fra det personlige til det globale nivået. Vi håper at denne artikkelen gir et berikende og stimulerende perspektiv på Den transiranske jernbane, og inviterer leserne til å reflektere og gå dypere inn i dette fascinerende emnet.

Den transiranske jernbanen i 1938.

Den transiranske jernbane var et jernbaneprosjekt i Iran påbegynt i 1927 og fullført i 1938 under Reza Pahlavis styre. Jernbanen var et ledd i sjahens moderinsering av landet[1] og et prosjekt for nasjonsbygging. Før den transiranske hadde Persia ikke jernbane av betydning.[2] Den transiranske jernbane forbandt tidligere utilgjengelige provinser med hovedstaden Teheran i det vidstrakte landet. Tidligere var landtransport i Persia stort sett begrenset til langsom og ukomfortable frakt med hest og vogn.[3] Mens jernbanene i Egypt og India ble anlagt av kolonimaktene, ble den iranske anlagt av den autoritære sjahen.[4] Jernbanestrekningen forbinder Persiabukten (Bandar-e Emam Khomeyni) og Det kaspiske hav (Bandar-e Torkaman, tidligere kalt Bandar Shah) gjennom hovedstaden Teheran, og ble offisielt åpnet i januar 1939.[5] Jernbanen er 1394 km lang og har 250 store og 4000 mindre broer, samt 245 tunneler hvorav flere vendetunneler.[6][7] Den var opprinnelig anlagt med enkeltspor og normal sporvidde, og beskrevet som et mesterverk i jernbanebygging. Jernbanen går gjennom høye fjell og sporet er tildels anlagt med stor stigning.[8]

Deler av arbeidet ble utført av det danske selskapet Kampsax der den norsk ingeniøren Ole Didrik Lærum hadde en sentral stilling. Jernbanen spilte en viktig rolle under andre verdenskrig da den fraktet forsyninger til Sovjetunionen gjennom den persiske korridor.[9] Den anglo-sovjetiske invasjonen av Iran i 1941 sikret alliert kontroll over oljefeltene og jernbanen.[10][11][12] Jernbanen ble tilført togmateriell fra Storbritannia og India, og benyttet gammelt materiell kjøpt fra Tyskland. Britiske og amerikanske ingeniører ledet iranske arbeidere som la sidepsor og bygget rangerstasjoner. I mars 1943 ble det satt opp amerikanske dieseldrevne godstog med amerikansk personell.[13]

Den transiranske jernbane ble i 2021 oppført på UNESCOs verdensarvliste.[14]

Bilder

  • Veresk-broen er 110 meter høy og buen måler 66 meter.
    Veresk-broen er 110 meter høy og buen måler 66 meter.
  • Kart over den iransk-irakiske grenseregion under 2. verdenskrig.
    Kart over den iransk-irakiske grenseregion under 2. verdenskrig.
  • Den transiranske jernbane under 2. verdenskrig.
    Den transiranske jernbane under 2. verdenskrig.
  • Sjah Reza og hans sønn sjekker ankomstiden
    Sjah Reza og hans sønn sjekker ankomstiden

Referanser

  1. ^ Cronin, Stephanie (23. november 2022). «Iran in Motion; Mobility, Space, and the Trans-Iranian Railway, by Mikiya Koyagi». The English Historical Review. 589. 137: 1871–1873. ISSN 0013-8266. doi:10.1093/ehr/ceac245. Besøkt 30. september 2023. 
  2. ^ Köll, Elisabeth (2022). «Iran in Motion: Mobility, Space, and the Trans-Iranian Railway. By Mikiya Koyagi. Stanford: Stanford University Press, 2021. 296 pp. Hardcover, $65.00. ISBN: 978-1-5036-131-33.». Business History Review. 3 (på engelsk). 96: 686–688. ISSN 0007-6805. doi:10.1017/S0007680522000708. Besøkt 30. september 2023. 
  3. ^ Koyagi, Mikiya (november 2015). «THE VERNACULAR JOURNEY: RAILWAY TRAVELERS IN EARLY PAHLAVI IRAN, 1925–50». International Journal of Middle East Studies. 4 (på engelsk). 47: 745–763. ISSN 0020-7438. doi:10.1017/S0020743815000963. Besøkt 30. september 2023. 
  4. ^ Pourtavaf, Leila (oktober 2022). «Iran in Motion: Mobility, Space, and the Trans-Iranian Railway, Mikiya Koyagi, Stanford, CA: Stanford University Press, 2021, ISBN: 9781503613133 (hbk), 296 pages.». Iranian Studies. 4 (på engelsk). 55: 1085–1087. ISSN 0021-0862. doi:10.1017/irn.2021.66. Besøkt 30. september 2023. 
  5. ^ Det 20. århundre. Oslo: Aschehoug. 1995. ISBN 8203164935. 
  6. ^ Udebane er et af specialerne: Kampsax har i flere generationer været frontløber, når det gælder rådgivning og kortlægning[død lenke] – Søndagsavisen, 6. januar 2004
  7. ^ Sommerlæsning: Opiumudbredelse og langfingrede livvagter Arkivert 17. september 2008 hos Wayback Machine. – Ingeniøren, 2. august 2008
  8. ^ Wright, E. M. (1941). Iran as a Gateway to Russia. Foreign Affairs, 20, 367.
  9. ^ Lærum, Ole Didrik, 1940– (2015). Ingeniøren & eventyret. Oslo: Kom. ISBN 978-82-93191-30-8. 
  10. ^ Eshraghi, F. (1. januar 1984). «Anglo‐Soviet occupation of Iran in August 1941». Middle Eastern Studies. 1. 20: 27–52. ISSN 0026-3206. doi:10.1080/00263208408700570. Besøkt 22. januar 2022. 
  11. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1988). annen verdenskrig. no#: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105238. 
  12. ^ Geografisk leksikon. xx#: Cappelen. 1981. ISBN 8202044499. 
  13. ^ Stettinius, Edward R. (1946). Historien om lend-lease. no: Dybwad. 
  14. ^ «Cultural sites in China, India, Iran and Spain inscribed on UNESCO’s World Heritage List». UNESCO World Heritage Centre (på engelsk). 25. juli 2021. Besøkt 25. juli 2021. 

Litteratur

  • Koyagi, M. (2021). Iran in Motion: Mobility, Space, and the Trans-Iranian Railway. Stanford University Press.