Den syro-malabariske kirke

I denne artikkelen vil vi grundig utforske virkningen av Den syro-malabariske kirke på livene våre. Fra opprinnelsen til dens relevans i dag har Den syro-malabariske kirke blitt et tema av stor interesse for forskere, akademikere og allmennheten. Gjennom årene har Den syro-malabariske kirke skapt debatter, diskusjoner og ulike perspektiver som har beriket vår forståelse av dette fenomenet. Gjennom denne omfattende analysen vil vi søke å belyse de ulike aspektene ved Den syro-malabariske kirke og hvordan det har formet livene våre på ulike nivåer. Denne artikkelen vil være en komplett guide for de som ønsker å fordype seg i den fascinerende verdenen til Den syro-malabariske kirke og forstå dens betydning i vårt moderne samfunn.

Den syro-malabariske kirke
HovedgrenDen romersk-katolske kirke, Østkirken, østkatolikker
Grunnlagt50 (Julian)
Utgått fraTomaskristendom, Østens kirke
Ledertittelstorerkebiskop av Ernakulam-Angamalie
LivssynKatolisisme
GeografiKerala
HovedkontorKatedralbasilika St. Marien
Nettstedwww.syromalabarchurch.in

Den syro-malabariske kirke (eller syro-malabariske katolske kirke) hører til de tomaskristne trossamfunnene og utgjør én av den katolske kirkens 23 særkirker. Kirken følger den kaldeiske ritus og bruker syrisk og malayalam som liturgisk språk, men anerkjenner paven som religiøst overhode. Den syro-malabariske kirke har omtrent 3 900 000 tilhengere, hovedsakelig i den indiske delstaten Kerala. Dermed er den syro-malabariske den tredje største katolske særkirken etter den romersk- og den ukrainsk-katolske; og den største tomaskristne retningen.

Særkirkens overhode er storerkebiskopen av Ernakulam-Angamaly, for tiden Georg Alencherry (siden 2011).

Kirkens navn henviser til tilknytningen til den østsyriske (= kaldeiske) ritus og til beliggenheten ved Malabarkysten.

Struktur

Den syro-malabariske kirke er organisert i 29 eparkier (bispedømmer), hvorav fem er erkeeparkier (kursivert i listen). Med ett US-amerikansk unntak ligger samtlige eparkier i India.

Historie

De tomaskristne kirkene fører sine røtter tilbake til apostelen Tomas’ misjonering på 50-tallet e.Kr.. Hvis denne legenden stemmer, var de tomaskristne over flere hundre år isolert fra de kristne kirkene i Midtøsten og Europa. På 700-tallet inngikk de en kommunion med katolikos-patriarken av Selevkia-Ktesifon (eller ble kristnet derfra), dvs. ble en del av den assyriske kirke i øst og overtok dennes kaldeiske ritus. Den tomaskristne metropolitten ble heretter utnevnt av den assyriske katolikos-patriarken.

På 1500-tallet ble Malabarkysten misjonert av portugisiske jesuitter, og de tomaskristne ble fra 1534 innlemmet i den romersk-katolske kirkens hierarki. Innen 1599 hadde den romersk-katolske kirke opphevet de tidligere strukturene og erstattet dem med det latinske erkebispedømmet Angamaly. Den romersk-katolske kirkens manglende respekt for de lokalene liturgiske særegenhetene førte i 1653 til at de fleste tomaskristne forlot den katolske kirke og valgte på nytt en egen metropolitt. Imidlertid returnerte mange tomaskristne til den katolske kirke i 1662 etter å ha forsonet seg med pave Alexander VII. Dette var opphavet til den syro-malabariske katolske kirke, men også til det tomaskristne skismaet. De resterende tomaskristne inngikk nemlig i 1665 en union med den syrisk-ortodokse kirke, noe som ga opphav til den syrisk-ortodokse kirke av Malankara (og senere til flere «avleggere» fra denne).

Etter en konflikt om en kirke i Trichur i 1814 vendte en mindre delgruppe av syro-malabarere tilbake til den assyriske kirke i øst. 1861 grunnla disse erkebispedømmet Malabar og hele India.

Fra 1887 fikk kirken egne lokale apostoliske vikarer, som ble opphøyet til biskoper i 1896. Det syro-malabariske hierarkiet ble (gjen)opprettet med opphøyelsen av Ernakulam bispedømme til metropolitanerkebispedømme i 1923. Opphøyelsen til storerkebispedømme skjedde i 1993.

Referanser


Eksterne lenker