I denne artikkelen vil temaet Den finske fare bli behandlet fra et bredt og detaljert perspektiv. Påvirkningen som Den finske fare har på dagens samfunn vil bli analysert, samt dens historiske relevans og innflytelse på ulike områder. Videre vil ulike synspunkter bli diskutert og argumenter for og mot Den finske fare vil bli presentert, for å gi et balansert og fullstendig syn på dette temaet. Videre vil de fremtidige implikasjonene av Den finske fare og mulige strategier for å håndtere det effektivt bli utforsket. Denne artikkelen søker å gi leserne en dyp og rik forståelse av Den finske fare, slik at de kan danne sine egne meninger og delta i en informert debatt om dette emnet.
«Den finske fare» var en norsk forsvarspolitisk oppfatning gjennom første del av 1900-tallet om at Finland kunne utgjøre en militær trussel mot Nord-Norge. Først var bekymringen knyttet til Finland som russisk storhertugdømme fram til 1917, deretter frykt for storfinske ekspansjonsidéer i mellomkrigstida[1] og etter 1945 knyttet til Finlands tette forhold til Sovjetunionen under den kalde krigen. Man antok at positive relasjoner til mennesker og kultur i Finland ville svekke den norske nasjonale følelsen og forsvarsviljen.
Journalisten Arthur Ratche utga i 1936 boka Finsk fare for Finnmark, hvor han mente at kvener og samer var opportunistiske og unasjonale, og utgjorde et utenrikspolitisk problem.[2]
Norske myndigheter fryktet spesielt for områder i Finnmark hvor finsk kultur sto sterkt. Denne frykten var en del av årsaken til «indre mobilisering» gjennom kirke, skole og næringsliv,[3] som førte til fornorskingen av kvener og fornorsking av samer, og til norsketnisk bureisning i Pasvik.[1] Den førte også bl.a. til motstand mot bygging av veier mellom Nord-Norge og Nord-Finland. En av de mest påfallende utslag er at den første norske ABC på samisk i 1951 viste kart som underslo at det fantes samer i Finland.[4]