Belgiske kommuner med språklig tilrettelegging ( nederlandsk : faciliteitengemeenten , fransk : communes à facilités , tysk : Fazilitäten - Gemeinden) ble opprettet med lovene av 8. oktober 1962 og 2. august 1963. Disse kommunene er preget av enspråklighet i interne tjenester (dvs. de ansatte seg imellom og i institusjonelle relasjoner må kun uttrykke seg på det språket som snakkes i regionen) og en tospråklighet overfor innbyggerne (det vil si at administrasjonen må snakke på ett av de to språkene som er anerkjent i kommunen selv). I disse kommunene kan innbyggerne også be om å få administrative dokumenter på sitt eget språk, med forbehold om overholdelse av helt spesifikke lovbestemmelser.
Siden 1921 har Belgia offisielt vært delt inn i to separate enspråklige enheter: en fransktalende region og en flamsktalende region (variant av nederlandsk). Deretter styrker en ytterligere lov av 1932, om bruk av språk i undervisning og administrasjon, de språklige grensene mellom de to regionene, der de respektive kommunale administrasjonene har juridisk forpliktelse til å uttrykke seg, skrive og avgjøre kun på språket. av regionen der kommunen er lokalisert, men gir mulighet til å endre status, gjennom en lokal folkeavstemning, i tilfelle befolkningen på ett av de respektive språkene overstiger terskelen på 20 % tilstedeværelse i selve kommunen.
I årene som kommer, spesielt etter krigen, gjennomgikk byen Brussel (den gang ennå ikke betraktet som en region i seg selv) som ligger i det flamske territoriet, en tilstrømning av fransktalende innbyggere som totalt endret proporsjonene mellom den flamsktalende befolkningen og befolkningen i fransk språk, hvor den andre blir dominerende. Denne tilstrømningen av fransktalende befolkning utvides til kommunene i utkanten av Brussel, som Kraainem, Wezembeek-Oppem Sint-Genesius-Rode hvor det franske språket blir dominerende.
De flamske politiske partiene fremmer og bidrar til vedtakelsen av to lover, i 1962 og 1963, for å sette en grense for denne situasjonen (franskisering som en ild i tørt gress av det flamske " olievlek "-territoriet, som definitivt fikser de språklige grensene ved å etablere en liste over kommuner der kommuneadministrasjonen, hvis innbyggeren ber om det, er forpliktet til å kommunisere på det språket som ikke tilhører regionen selv.
De to lovene nevnt ovenfor i årene som kommer ble tolket ulikt av de to språklige gruppene, og debatten pågår fortsatt for å definere om de to lovene var forbigående (flamsk posisjon) eller definitive (fransktalende posisjon).
(førstespråk: nederlandsk , andrespråk: fransk).
(førstespråk: fransk, andrespråk: nederlandsk)
(førstespråk: nederlandsk, andrespråk: fransk)
(førstespråk: tysk, andrespråk: fransk)
(førstespråk: fransk, andrespråk: tysk)