I dagens artikkel skal vi snakke om Carl Mörner. Carl Mörner er et tema som har vakt stor interesse i samfunnet i nyere tid. Det har blitt et referansepunkt for mange, enten det er på grunn av dets relevans i dag, dets innvirkning på dagliglivet eller dets historiske betydning. Siden fremveksten har Carl Mörner generert alle slags meninger og har vært gjenstand for en rekke studier og forskning. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter ved Carl Mörner, analysere implikasjonene og diskutere dens relevans i dagens samfunn. Uten tvil er Carl Mörner et tema som ikke lar noen være likegyldige og som man kan lære mye av.
Carl Carlsson Mörner af Tuna | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 1. des. 1755[1][2]![]() Björkö ved Jönköping | ||
Død | 24. juni 1821[1][2]![]() Stockholm | ||
Beskjeftigelse | Offiser og embetsmann | ||
Embete |
| ||
Ektefelle | Charlotta Arfwedson (1810–ukjent)[3] | ||
Far | Carl Gustaf Mörner den yngre | ||
Søsken | Ludvig Mörner | ||
Nasjonalitet | Svensk | ||
Medlem av | Kungliga Vetenskapsakademien | ||
Utmerkelser | Serafimerordenen (1812) Kommandør av Nordstjerneordenen (1794) Karl XIIIs orden (1812) Ridder av Svärdsorden (1772) En af rikets herrar (1814) | ||
Carl Carlsson Mörner af Tuna (født 1. desember 1755 i Björkö ved Jönköping, død 24. juni 1821 i Stockholm) var en svensk greve, offiser og embetsmann.
Han innledet sin karriere som kadett i 1771 og ble utnevnt til underløytnant (fenrik) i 1772. I 1811 var han generalløytnant og kommanderende over de svenske styrkene i Pommern. En kort periode var han visestattholder samme sted. Han var knyttet til kong Gustav IV Adolfs hoff helt fram til denne ble avsatt i 1809.
Han var overstattholder i Stockholm fra 1812 og Mörner viste sin administrative dyktighet og kronprins Carl Johan ble kjent med ham mens han satt i dette embetet.
Han var riksstattholder i Norge 1816–1818, og ble utnevnt til feltmarskalk i 1816, rett for utnevnelsen til embetet i Norge. Han vant raskt tillit i Norge, og da han etter to år fratrådte sin stilling var det med «Nationens Agtelse og Erkjendlighed for den Dygtighed och hæderlige Nidkjærhed, hvormed han havde bestyret de ham anbetroede Embeder».