Arne Ungermann
I dagens verden har Arne Ungermann blitt et tema av stor betydning og interesse for et bredt spekter av mennesker. Enten på grunn av sin innvirkning på samfunnet, sin relevans i fagfeltet eller sin innflytelse på populærkulturen, har Arne Ungermann posisjonert seg som et grunnleggende referansepunkt i dag. Etter hvert som tiden går, fortsetter betydningen av Arne Ungermann å vokse, noe som gjør en detaljert analyse av dens ulike fasetter og dens relevans i ulike sammenhenger uunnværlig. I denne artikkelen vil vi grundig utforske betydningen og implikasjonene av Arne Ungermann, samt dens innvirkning på ulike aspekter av samtidens liv.
| Arne Ungermann | |||
|---|---|---|---|
| Født | 11. des. 1902[1][2] Odense | ||
| Død | 25. feb. 1981[1][2] (78 år) Hornbæk | ||
| Beskjeftigelse | Tegner, illustratør, tegneserietegner, kunstmaler, grafiker | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
| Gravlagt | Humlebæk Cemetery[3] | ||
| Utmerkelser | Eckersbergmedaljen (1979) | ||
Arne Ungermann Jørgensen (født 11. desember 1902, død 25. februar 1981) var en dansk tegner. Han ble kjent som en av Danmarks beste illustratør med tegninger til blant annet flere klassiske barnebøker.
Arne Ungermann vokste opp i Odense som sønn av politikommissær Jørgen Christian Jørgensen og Mathilde Theodora født Ungermann. Han ble i 1930 ansatt ved avisa Politikens reklameavdeling. Han leverte ellers poengterte tegninger til flere vittighetsblader og arbeidet med plakater.
Som bokillustratør bidro han med tegninger blant annet til Johan Herman Wessel (1930), Giovanni Boccaccios Decamerone (1939), Voltaires Candide (1940) og Ovids Elkovskunst (1943. Han illustrerte dessuten en lang rekke barnebøker, blant annet Jens Sigsgaards Palle alene i Verden (1942, nyillustrert 1968) og hans barnerimsamlinger Abel Spendabel og andre børnerim (1945) og Okker, gokker, gummiklokker og andre børnerim (1943). Han stod også bak tegneserien om Hanne Hansen fra 1935 til 1958. I nyere tid er han kjent for sine små vignetter til rulletekstene til TV-serien Matador. Han utgav også sine egne Efter øjemaal (1952) og Efter Hukommelsen (1972).
Ungermann fikk Alfred Schmidts legat i 1936, Kulturministeriets Børnebogs-pris i 1961 og Eckersbergmedaljen i 1979.
Ungermanns elegante tegninger er preget av stor formsikkerhet og samtidas krav til slående enkelhet.