Anton Friedrich Justus Thibaut

Anton Friedrich Justus Thibaut
Født		4. jan. 1772[1][2][3][4] Hameln[5]
Død		28. mars 1840[6][1][7] (68 år) Heidelberg[8]
Beskjeftigelse		Jurist, musikkforsker, musikkteoretiker, skribent
Utdannet ved		Georg-August-Universität Göttingen Christian-Albrechts-Universität zu Kiel Albertus-Universität Königsberg
Doktorgrads- veileder		Immanuel Kant (1796)[9]
Søsken		Bernhard Friedrich Thibaut
Barn		Karl Thibaut
Nasjonalitet		Hannover (stat)
Gravlagt		Bergfriedhof[1]
Signatur
Anton Friedrich Justus Thibaut på Commons

Anton Friedrich Justus Thibaut (født 4. januar 1772 i Hameln, død 28. mars 1840 i Heidelberg) var en tysk jurist.

Han tok i 1796 den juridiske doktorgrad, ble i 1798 ekstraordinær og 1801 ordinær professor i Kiel. I 1802 ble han kalt til professor i Jena, og 1806 i Heidelberg, hvor han virket til sin død. Hans viktigste vitenskapelige verk var System des Pandektenrechts (I-II, 1803). Han var også redaktør for tidsskriftet Archiv für die civilistische Praxis, og en ivrig forkjemper for en felles sivil lovbok for Tyskland. Denne tanken argumenterte han blant annet for i Über die Nothwendigkeit eines allgemeinen bürgerlichen Rechts für Deutschland (1814) og kom dermed også til å stå som representant for den filosofiske skole innen rettsvitenskapen, i motsetning til Gustav Hugo og Friedrich Karl von Savigny som representerte den historiske skolen.^{[trenger referanse]} Han var også en fremragende kjenner av klassisk musikk, noe som fremgår av hans arbeide Über Reinheit der Tonkunst.^{[trenger referanse]}