I denne artikkelen skal vi fordype oss i den spennende verdenen til Akademisk kompetanse. Fra dens opprinnelse til dens innflytelse i dag, vil vi utforske alle fasetter av Akademisk kompetanse og dens innvirkning på ulike felt. Vi vil analysere utviklingen over tid, så vel som de forskjellige perspektivene som finnes på Akademisk kompetanse. I tillegg vil vi undersøke dens relevans i dagens samfunn og dens fremtidige projeksjon. Det spiller ingen rolle om du er ekspert på området eller om det er første gang du hører om Akademisk kompetanse, denne artikkelen vil gi deg et komplett og detaljert innblikk i dette spennende emnet.
Akademisk kompetanse omfatter formaliserte systemer for å vurdere forskeres kompetansenivå i akademisk sammenheng. Dette omfatter dels akademiske grader, dels kompetansebedømmelser som er uavhengige av grad. I grove trekk er de akademiske kompetansenivåene sammenlignbare mellom de fleste land i den vestlige verden og mange andre land, men måten å oppnå dem på kan variere. Det finnes i de fleste vestlige land bare akademiske grader opp til et visst mellomnivå, og høyere kompetansenivåer tildeles ved bedømmelser basert på forskningspublikasjoner, f.eks. bedømmelse som professorkompetent eller kompetent som Associate Professor (norsk: førsteamanuensis) eller lignende.[trenger referanse] En bedømmelse på et høyere nivå går alltid foran, slik at f.eks. en person med professorkompetanse uansett er høyere kompetent enn en person uten professorkompetanse, uavhengig av hvilke akademiske grader de har.
I en amerikansk sammenheng er det vanlig å begynne en forskerkarriere med å avlegge en PhD-grad, som kvalifiserer for stilling som Assistant Professor (tilsvarende universitetslektor), for deretter senere å oppnå bedømmelse som kompetent som Associate Professor (tilsvarende førsteamanuensis) og senere ev. som Professor (tilsvarende professor).[trenger referanse] Det amerikanske systemet har de senere årtiene i stadig større grad etablert seg som en internasjonal standard som andre land orienterer seg etter.[trenger referanse]
I noen land, særlig i Øst-Europa, finnes det fortsatt formaliserte grader på et høyere nivå. I Russland kreves det f.eks. en doktor nauk-grad for å bli professor. Doktor nauk tas etter at man har tatt graden kandidat nauk, som uformelt anses som omtrent tilsvarende PhD av amerikansk type.[1]
| Kompetansenivå | Mulige tildelingsmåter |
|---|---|
| Kompetanse som professor (Professor) | Professorkompetanse tildelt ved bedømmelse |
| Kompetanse som førsteamanuensis (Associate Professor) | Førsteamanuensiskompetanse tildelt ved bedømmelse |
| Kompetanse som universitetslektor (Assistant Professor) | Normalt avlagt forskningsgrad med rundt 3 års omfang (f.eks. PhD), totalt 7-8 års utdannelse etter et normert løp. Ofte kreves det ytterligere meritterende aktiviteter, f.eks. forskningspublikasjoner, utover dette. |
Kvalifikasjoner på lavere nivå oppnås ved å avlegge en grad (vanligvis en bachelorgrad og deretter en form for mastergrad eller M.Phil.)
Forholdene i andre land kan avvike noe fra dette. Den tidligere norske dosentstillingen og den britiske Readerstillingen innebar et kompetansenivå mellom professor og førsteamanuensis, og et tilsvarende nivå finnes ikke i det amerikanske systemet.[trenger referanse] Høyere doktorgrader (f.eks. danske doktorgrader eller britisk D.Sc., D.Litt.) kan heller ikke direkte innplasseres i det amerikanske hierarkiet.[trenger referanse]