I dagens verden har Adam Arndtsen blitt et aktuelt tema som vekker interessen til millioner av mennesker over hele verden. Over tid har Adam Arndtsen fått økende betydning på ulike områder, fra teknologi til kultur, politikk og samfunnet generelt. Virkningen av Adam Arndtsen er ubestridelig, og dens innflytelse merkes i alle sfærer av dagliglivet. I denne artikkelen vil vi grundig utforske fenomenet Adam Arndtsen og analysere dets relevans i dagens verden.
Adam Arndtsen | |||
---|---|---|---|
Født | 15. des. 1829![]() Alstahaug kommune | ||
Død | 7. aug. 1919![]() | ||
Beskjeftigelse | Fysiker, lege ![]() | ||
Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi |
Adam Frederik Oluf Arndtsen (født 15. desember 1829 i Alstahaug, død 7. august 1919) var en norsk lege og fysiker som ble Norges første justerdirektør.[1]
Han var sønn av Ole Arndtsen (1786–1846) og Wilhelmina Castberg (1788–1853). Faren var fogd på Alstahaug men flyttet så til Bamble for å være sorenskriver. Etter farens død i 1846 måtte Adam i malerlære i Christiania, men oppga dette for å i 1847 ta examen artium. Han studerte så fra 1849 til cand.med. i 1854 ved anatomisk institutt ved universitetet.
Ved universitetet i Christiania fikk han så i 1851 tilsetting som assistent ved de histologiske demonstrasjoner.[2] Året efter ble han den første til å vinne Den Skjellerupske Gullmedalje for et studentarbeide om «Melkeglandernes Structur hos Quinden, deres Physiologie og pathologiske Forandringer». I 1854 fikk han jobb som lærer i fysikk ved Krigsskolen, men gikk snart over til en stilling som universitetsstipendiat innenfor fysikk. I 1855 ble han gift med tollbetjent-datteren Thora Clausen (1828–1910).[3]
Stipendiet brakte ham utenlands i 1857 der han først var hos Wilhelm Eduard Weber (1804–1891) ved Georg-August-Universität Göttingen og fikk prøve et speilgalvanometer. Dernest besøkte han professor Émile Verdet (1824–1866) ved École normale supérieure (Paris) og fikk uvurderlig innsikt i hvordan ulike legemer har ulike polarisasjonsplan.[4] Vel hjemme fortsatte han studier i magnetisme med den pensjonerte astronomen Christopher Hansteen (1774–1873) som sendte ham på seilas langs norskekysten i 1860 og i 1863 kunne gi ut Resultate magnetischer Beobachtungen. Adam satt som stipendiat frem til 1868 og var ellers lærer i fysikk ved Den Militære Høiskole fra 1873 til 1903.
Ved Rikshospitalet hadde man i 1860 tilsatt Arndtsen som electriceur, og fra 1862 egen praksis med navnet Anstalt for electrotherapi med hundrevis av pasienter.[5] Noe av dette var det som i 1864 sikret ham H.K.H. Kronprinsens gullmedalje for avhandlingen «Om Electricitetens Anvendelse i Medicinen».[6]
Det han i ettertid er forblitt mest kjent for er arbeidet med å i samarbeid med fysikerne Ole Jacob Broch (1818–1889) og Carl Fredrik Fearnley (1818–1890), innføre meterkonvensjonen til Norge, vedtatt i 1875. Dette brakte ham i 1875 til stillingen som landets første justerdirektør, sjef for Justervesenet (etablert 1832), og i 1878 ble han innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi. Fra fransk hold ble han ridder av den franske Æreslegionen i 1878, samme året som han hadde fått gullmedaljer ved Verdensutstillingen i Paris (1878) for diverse måleredskaper. En St. Olavs Orden blev ham tildelt i 1897. Adam var også fra 1900 vår representant i Det internasjonale byrå for mål og vekt. Han ga seg i 1914 og døde i 1919.[7]