18 brumaire-kuppet
I dagens verden har 18 brumaire-kuppet fått udiskutabel relevans. Enten på grunn av sin innvirkning på samfunn, kultur eller politikk, har 18 brumaire-kuppet blitt et konstant samtaleemne. Dens innflytelse strekker seg til alle aspekter av livet, og genererer motstridende meninger og konstant debatt. I denne artikkelen vil vi utforske i dybden viktigheten av 18 brumaire-kuppet, analysere dens implikasjoner og dens rolle i den moderne verden. Gjennom en detaljert analyse vil vi søke å bedre forstå hvordan 18 brumaire-kuppet har formet vår virkelighet og hva dens fremtidige projeksjon er.
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
18 brumaire-kuppet var et statskupp i Frankrike den 9. november 1799, forberedt av Emmanuel-Joseph Sieyès og ledet av Napoléon Bonaparte. Det ble opprettet en ny styreform for Frankrike, Konsulatet (Le Consulat). I løpet av en drøy måned hadde Bonaparte utmanøvrert de andre to i ledertrioen, og lot deretter seg selv utnevne til førstekonsul.
Brumairekuppet anses gjerne som avslutningen av den franske revolusjon. Det fant sted 18. brumaire år VIII etter den franske revolusjonskalender (9. november 1799). Det var da de militære styrker under ledelse av Napoléon brøt seg inn i og oppløste nasjonalforsamlingen, og styrtet direktoratet. De deputerte som prøvde å protestere ble kastet ut av Napoléons soldater. Til slutt var det bare et fåtall mindre standhaftige deputerte igjen, og de godkjente den nye grunnloven som hjalp Napoléon til å nå sitt mål og bli diktator.
Kuppet var nær ved å spore av, noe som ville ha ført til giljotinen for Napoléon og hans medkonspiratorer, men Napoléons bror, Lucien, fikk til slutt styrkene til å storme forsamlingen.
Litteratur
- Jacques-Olivier Boudon: Histoire du Consulat et de l'Empire, Perrin, Paris, 2003.
- Jean-Paul Bertaud: Bonaparte prend le pouvoir, Complexe, Bruxelles, 1987.
- Thierry Lentz: Le 18 Brumaire, Picollec, Paris, 1997;
- Jean Tulard: Le 18 Brumaire. Comment terminer une révolution, Perrin, Paris, 1999.