Élie Ducommun

I dagens verden har Élie Ducommun fått enestående relevans. Enten som hovedperson på den politiske scenen, som et sentralt tema i akademiske debatter eller som kulturfenomen, har Élie Ducommun klart å fange oppmerksomheten til et bredt spekter av samfunnet. Dens innflytelse strekker seg til forskjellige områder, fra økonomien til folks daglige liv. I denne artikkelen vil vi utforske de ulike fasettene til Élie Ducommun, analysere dens innvirkning på ulike aspekter av moderne liv og undersøke årsakene bak dens økende relevans.

Élie Ducommun
Født19. feb. 1833[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Genève, Sveits
Død7. des. 1906[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (73 år)
Bern, Sveits
BeskjeftigelseJournalist, politiker, samfunnsøkonom, fredsaktivist Rediger på Wikidata
NasjonalitetSveits
GravlagtBremgartenfriedhof[3]
UtmerkelserNobels fredspris (1902) (sammen med: Charles Albert Gobat)[5][6]
Élie Ducommun på Commons
Nobels fredspris
1902

Élie Ducommun (født 19. februar 1833 i Genève, død 7. desember 1906[7] i Bern) var en sveitsisk journalist og fredsaktivist som i 1902 ble tildelt Nobels fredspris sammen med Charles Albert Gobat.[8] Ducommun fikk prisen for sitt arbeid med ledelsen av Det internasjonale fredsbyrå fra 1891 til sin død i 1906.[9]

Liv og virke

I 1855, i en alder av 22 år, overtok han ledelsen av den radikale avisen La Revue de Genève etter anmodning fra James Fazy, og han fortsatte der til 1862. Han satt i delstatsparlamentet i kantonen Genève, fra 1858 til 1862, som radikal vararepresentant, deretter fra 1864 til 1866. Han ble utnevnt til statskansler i kantonen Genève i 1862. Han trakk seg i 1865 og dro fra Genève til Delémont, hvor han arbeidet som journalist for avisen Progrès.[10]

I 1868 flyttet han til Bern og ble direktør for oversettelser ved Forbundshuset (Palais fédéral). Han satt i delstatsparlamentet i Bern fra 1868 til 1878. I 1869 var han en av grunnleggerne av Banque Populaire Suisse, hvor han satt i styret til 1892. I 1871 grunnla han avisen L' Helvetia, hvor han forsvarte et forslag om å revidere den føderale grunnloven, det ble avvist av velgerne i 1872.

Samme år (1872) ble han direktør for jernbaneselskapet Chemins de Fer Jura–Simplon. Han beholdt denne stillingen til 1903, da selskapet ble kjøpt av staten. Han satt i delstatsparlamentet i Biel/Bienne fra 1874 til 1877.[10]

Élie Ducommun ble innviet i frimureriet i Genève, 11. april 1857, i en alder av 24 år, i logen La Prudence. Senere sluttet han seg til losjen Zur Hoffnung i Bern, hvor han var den ærverdige mester fra 1882 til 1884. Han var stormester i den sveitsiske storlosjen Alpina, fra 1890 til 1895.[11]

Den militante pasifisten

Svært tidlig forpliktet Élie Ducommun seg gjennom sine handlinger og skrifter[12] til en fred basert på demokrati og frihet samt til løsning av konflikter gjennom lov og voldgift. Etter å ha sluttet seg til en komité i Genève til fordel for fred i 1862, organiserte han kongressen for fred og frihet (fransk: Congrès de la paix et de la liberté) i Genève i 1867, med blant andre Giuseppe Garibaldi, Pierre Jolissaint og James Fazy.[13] I 1868 deltok han i grunnleggelsen av den resulterende pasifistforeningen, Ligue de la paix et de la liberté (engelsk: League of Peace and Freedom), hvor han fungerte som visepresident i 25 år.[12] Han var redaktør for nyhetsbrevet, The United States of Europe, mellom 1868 og 1870.[14]

I 1891 vedtok den tredje fredskongressen i Roma å opprette et internasjonalt fredsbyrå i Bern, hvis oppgave var å koordinere aktivitetene til alle de tilknyttede organisasjonene. Fra begynnelsen av 1800-tallet, og spesielt etter 1870, dukket det opp mange lokale og nasjonale foreninger med et pasifistisk og internasjonalt kall, og et kommunikasjonsmiddel mellom organisasjonene ble nødvendig for å sette dem i stand til bedre å koordinere sine handlinger. Élie Ducommun tok på seg ledelsen av hovedkvarteret til Det internasjonale fredsbyrå i Bern på frivillig basis fra 1891,[15] til hans død som generalsekretær. I denne egenskap publiserte han en rekke bidrag for fredssamfunn og internasjonale kongresser,[16] for eksempel propaganda til fordel for Haagkonferansen i 1899, skrev opprop om forfølgelsen av armenere i Det osmanske rike og begjæringer til det sveitsiske forbundsrådet og USAs president for mekling i Boerkrigen (1898–1902).[17]

Hans engasjement for fredsbevegelsen i spissen for Det internasjonale fredsbyrået ga ham Nobels fredspris i 1902, sammen med Charles Albert Gobat.[18]

Bibliografi

  • La révélation de Moïse: études rationnelles sur l'Exode, 134 sider, 1863
  • Calvin et les Genevois ou La vérité sur Calvin, par un citoyen de Genève, 55 sider, 1864, revidert utgave 1907
  • La femme à travers les siècles, Revue Alsacienne, Berger-Levrault, 13 sider, 1883
  • Les premières larmes de Mathias Schlitt, , Revue Alsacienne, Berger-Levrault, sider, 1884
  • Sourires: poésies, W. Gassmann, 143 sider, 1887
  • Le programme pratique des amis de la paix, Steiger, sider, 1897
  • Précis historique du mouvement en faveur de la Paix, sider, 1899
  • Derniers sourires: poésies, précédées d'une notice biographique, Büchler, 92 sider, 1908

Referanser

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Elie Ducommun, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Elie-Ducommun, besøkt 9. oktober 2017
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014
  3. ^ a b c Find a Grave, besøkt 28. juni 2024
  4. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 16461
  5. ^ Nobelstiftelsen, «Table showing prize amounts», verkets språk engelsk, utgitt april 2019, besøkt 4. mai 2020
  6. ^ Nobelstiftelsen, «The Nobel Peace Prize 1902», verkets språk engelsk, besøkt 4. mai 2020
  7. ^ «Élie Ducommun - Facts». Besøkt 28. september 2015. 
  8. ^ «The Nobel Peace Prize 1902». Besøkt 28. september 2015. 
  9. ^ Øivind Stenersen, Ivar Libæk og Asle Sveen (2001). Nobels fredspris. Hundre år for fred. Prisvinnere 1901-2000. Oslo: Cappelen. s. 30. ISBN 82-02-17023-0. 
  10. ^ a b Monnier 1984, s. 139-150
  11. ^ Durand 2002, repères biographiques, s. 9 og 13
  12. ^ a b Brassel-Moser 2002, s. 79. L'auteur y cite un poème d'Élie Ducommun appelant les peuples européens à ne plus se faire la guerre. Tiré des : Chansons politiques, Genève, 1860.
  13. ^ Monnier 1984, s. 142 og note 25.
  14. ^ Bernard Lescaze, «La collaboration aux États-Unis d'Europe», Genève: un lieu pour la paix. Mélanges biographiques « Élie Ducommun 1833-1906. Chancelier d'État, secrétaire général du Bureau international de la paix, prix Nobel de la paix en 1902 », no 2,‎ 2002, s. 169-182 (ISBN 2-88163-028-6).
  15. ^ Monnier 1984, s. 145.
  16. ^ Christophe Zürcher, « Ducommun, Elie  » dans le Dictionnaire historique de la Suisse en ligne, versjon av 21. juli 2011.
  17. ^ Brassel-Moser 2002, s. 89
  18. ^ «Élie Ducommun Biographical». The Nobel Foundation. Besøkt 7. januar 2023. 

Kilder

Eksterne lenker

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.