Øykjempevekst

I dagens verden er Øykjempevekst et tema som har fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker. Enten på grunn av sin historiske relevans, påvirkning på samfunnet eller påvirkning på populærkultur, har Øykjempevekst blitt et interessepunkt og diskusjon på ulike områder. Fra opprinnelsen til utviklingen over tid har Øykjempevekst gitt opphav til utallige meninger og argumenter som har beriket panoramaet av kunnskap rundt dette temaet. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Øykjempevekst, og dykke ned i dens betydning, dens implikasjoner og dens projeksjon i fremtiden.

Komodovaranen lever kun på noen få øyer i Indonesia og er et klassisk eksempel på øykjempevekst

Øykjempevekst eller øygigantisme er et evolusjonært biologisk fenomen, som fører til at dyr som isoleres på øyer, eller begrenses av andre naturlige barrierer i et område over lang tid, øker dramatisk i størrelse, sammenlignet med sine uisolerte slektninger på fastlandet. Fosters regel (også kjent som øyregelen og øyeffekten) hevder, at når dyr fra fastlandet koloniserer en øy, så vil småvokste arter har en tendens til å øke i størrelse, mens storvokste arter vil ha en tendens til å minke i størrelse (øydvergvekst). Øykjempevekst er et aspekt av denne regelen.

Et eksempel på øykjempevekst er komodovaranen (Varanus komodoensis), som i realiteten er ei gigantisk firfisle på omkring 160 kg. Den ble i sin tid isolert på noen øyer i Indonesia.[1] Et annet eksempel er elefantskilpadda (Geochelone nigra), som ble isolert på Galapagosøyene og gjerne blir omkring 400 kg tung.[1] Et tredje eksempel er slekten Uromys, som består av elleve arter med kjemperotter. Det finnes dessuten mange andre eksempler på øykjempevekst, som kakapoen på New Zealand og den utdødde dronten på Mauritius med flere.

Referanser

  1. ^ a b Bård Amundsen ( 2017), Dyr blir til dverger og kjemper på øyer. forskning.no, 14. mai 2017.
Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
Autoritetsdata