Sør-Afrikas apartheidperiode

Sør-Afrikas apartheidperiode er en av de mest kontroversielle og mørke periodene i landets historie. Det var en tid preget av systematisk diskriminering, undertrykkelse og raseskille. Apartheidpolitikken ble introdusert i 1948 og opprettholdt fram til rundt 1990, da den ble avskaffet av Nelson Mandela og hans regjering.

Sør-Afrika var et land preget av klare raser og etnisk faktorer. De hvite sørafrikanerne utgjorde en minoritet, men hadde den politiske makten. De svarte sørafrikanerne, som utgjorde flertallet av befolkningen, ble holdt nede av et strengt system for raseskille. De ble ikke bare nektet politiske rettigheter, men de hadde også liten tilgang til helsetjenester, utdanning og arbeidsmuligheter.

Hvis vi ser på apartheidpolitikken fra et utdannelsesperspektiv, var det mange utfordringer og hindringer. Kun en hvit minoritet hadde tilgang til høyere utdanning, mens de svarte og fargede sørafrikanerne måtte nøye seg med grunnutdanning. Utdanning ble brukt som et middel for å opprettholde de eksisterende rasediskriminerende linjene i samfunnet.

I et forsøk på å bryte det rasediskriminerende samfunnet ble såkalte "Bantu education" (Utdanning for svarte), introdusert som en offisiell politikk i 1953. Men AKG-strategien (Africans in general, Coloureds and Indians) ble gitt en utdanningspolitikk, hvor hver folkegruppe fikk ulik utdanning med forskjellige kvaliteter. Dette førte videre til en massiv utdanningsdiskriminering. Utdanningsinstitusjoner for de hvite sørafrikanerne var på et høyt nivå med høyere standard, mens det motsatte var tilfelle for utdanningstilbudene til svarte sørafrikanere. Resultatet var at utdanning for svarte sørafrikanere var underfinansiert og ineffektiv.

Utdanningen og arbeidsmulighetene var faktorer som holdt svarte sørafrikanere nede. De hadde ikke tilgang til de samme utdanningsmulighetene, og som et resultat fikk de heller ikke tilgang til de samme karrieremulighetene som de hvite sørafrikanerne. Selv om de var høyt kvalifisert, var de tvunget til å ta jobber som var under dem, og som ikke betalte godt. Dette førte kvinner og menn til å ty til alternative inntektskilder, som for eksempel arbeide i gruver.

I denne perioden var det også påbudt for alle sørafrikanske borgere å bære identifikasjonskort. Disse ID-kortene var nødvendig for å passere kontroller og var en måte å identifisere borgere på grunnlag av rase. Hvis en person ikke hadde riktig ID kort, kunne de bli arrestert og fengslet. Dette var en av mange måter som apartheid regjeringen kontrollerte den sørafrikanske befolkningen.

Det var også stor motstand mot apartheidregjeringen. Nelson Mandela, en av de mest kjente anti-apartheid-aktivistene, ble fengslet i 27 år for å prøve å kjempe for sine rettigheter og rettighetene til andre svarte sørafrikanere. Men ved å tilbringe lang tid i fengsel, ble han en berømt helt og katalysator for å få slutt på apartheid. I 1990 ble han løslatt, og året etter ble apartheidpolitikken avskaffet.

Sør-Afrikas apartheidperiode var preget av systematisk diskriminering, undertrykkelse og raseskille. Det var en tid hvor politisk makt var konsentrert i hendene på de hvite sørafrikanerne, og de svarte sørafrikanerne ble opprettholdt i et tilstand av nød. Utdanning for svarte sørafrikanere var underfinansiert og ineffektiv. Men til tross for alle utfordringene som ble presentert av apartheidregjeringen, var det også en motstandsbevegelse som sørget for frihet og rettferdighet. Fornyelse og håp for hele landet var fremtredende når apartheidpolitikken ble avskaffet. Dette er en av de mest komplekse og utfordrende periodene i Sør-Afrikas historie, og noe som vil fortsette å bli studert og diskutert i mange år framover.