I denne artikkelen vil vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Volkerakdemningen, utforske dens mange fasetter og dens innvirkning på ulike aspekter av samfunnet. Fra opprinnelsen til den nåværende utviklingen, vil vi fordype oss i en reise gjennom Volkerakdemningen, analysere dens betydning i historien, dens relevans i dag og dens projeksjon inn i fremtiden. Gjennom ulike tilnærminger og perspektiver vil vi nærme oss Volkerakdemningen fra ulike vinkler, og tilby leseren en omfattende og berikende visjon som vil tillate oss å forstå dens sanne omfang og mening i dagens verden.
Volkerakdemningen | |||
---|---|---|---|
Land | ![]() | ||
Ligger ved | Haringvliet Volkerak Hollandsch Diep | ||
Oppkalt etter | Volkerak | ||
![]() Volkerakdemningen 51°41′25″N 4°24′20″Ø | |||
Volkerakdemningen (ned.: Volkerakdam) består av tre deler som alle ender på Hellegatsplein. De forbinder Numansdorp i Hoekse Waard, den Bommel på Goeree-Overflakkee (begge i den nederlandske provinsen Zuid-Holland) og Willemstad i Noord-Brabant. Demningen stenger forbindelsen mellom de tidligere fjordene Haringvliet, Hollandsch Diep og Volkerak. Dette er den femte av fjorten demninger som inngår i Deltaprosjektet (ned.: Deltawerken). Det er et sekundært demningskompleks som først og fremst ble bygget for å muliggjøre byggingen av andre demninger, som for eksempel Oosterscheldekeringen og Brouwersdemningen. Volkerakdemningen ble bygget i løpet av syv år, fra starten i 1958 frem til at minister van Aartsen foretok den offisielle «åpningen» av demningen, og riksveiene N29 og N59 som forbinder provinsene, 1. april 1965.
Demningen selv består av fire deler:
For å realisere Volkerakdemningen ble først en øy midt i fjorden Haringvliet bygget, før demningene og en bro ble bygget til den, sett fra luften kan komplekset minne om en Mercedes-stjerne. På skillet mellom Haringvliet og Hollandsch Diep ville man sørge for at vann fra elvene Maas og Waal kunne nå Nordsjøen via Haringvliet. Derfor valgte man å bygge Haringvlietbroen. Demningen mellom den nye øya og Goeree-Overflakkee ble laget ved å tette igjen åpningen med sand, mens demningen mellom øya og provinsen Noord-Brabant var vanskeligere å bygge. Den måtte sørge for at ferskvann fra elvene ikke nådde Zeeland, mens den ikke måtte hindre skipstrafikken mellom Rotterdam og Antwerpen i Belgia eller for eksempel Vlissingen i Zeeland. Dette ble løst ved at totalt fire sluser ble bygget i en del av åpningen mellom øyen og Noord-Brabant, tre for yrkestrafikk og en for lystbåter. Resten av åpningen ble stengt i 1969 ved hjelp av caissons. På øya ble senere trafikk-knutepunktet Hellegatsplein bygget.
Det var ingen enkel oppgave å bygge denne demningen, den skulle stenge forbindelsen mellom Volkerak og Haringvliet samtidig som den ikke skulle stenge av forbindelsen mellom Hollandsch Diep og Haringvliet. I området der demningen ble bygget lå det flere sand- og leirebanker som ble brukt som fundering.
I 1957 ble arbeidet på demningen startet. Det første man gjorde var å anlegge demningen som skulle stenge det 4,5 kilometer brede sundet mellom Goeree-Overflakkee og sandplaten Hellegat. Demningen ble delt i to deler, en på 4 kilometer som ble asfaltert og en på 500 meter som bestod av en sandplate som ble gjort høyere slik at toppen av diket lå 4,5 meter høyere enn NAP. Man forventet at så lenge forbindelsen mellom Haringvliet og Nordsjøen ikke var stengt av Haringvlietdemningen ville vannet komme til å stige til 4 meter over NAP en gang hvert femtiende år. Dette betød at landet rundt Volkerakdemningen kunne bli oversvømmet. Dette ble tatt med da man designet demningen, toppen av den ble lagt på 6,75 meter over NAP. Senere ville denne delen av diket utgjøre en del av Hellegatsplein.
Følgende byggetrinn var å anlegge et slusekompleks ved å grave ut en del av polderen ved festningsbyen Willemstad i Noord-Brabant. Denne fjorden er en del av Schelde-Rijnkanalen som flittig brukes av yrkestrafikken til og fra Rottedam og Antwerpen, og slusene ble bygget slik at den ikke skulle bli hindret mens demningen ble bygget. Totalt ble tre 320 meter lange og 24 meter brede sluser bygget. Arbeidet begynte i juli 1960, mens broen er ferdig i 1965. Demningen kom til å bestå av tolv caissons (firkantete, hule betongkasser), bygget i en 350 meter bred og 850 meter lang dokk, og en mindre sluse for lystbåter. Blant annet ville virksomhetene her omfatte:
Åpningen som var over skulle stenges med 14 caissons, før dette skrittet kunne bli tatt hadde en terskel de skulle hvile på blitt konstruert, akkuråt slik som man gjorde da Veerse Gatdemningen ble bygget. Deretter ble caissonene tømt for vann slik at de fløt, og kunne slepes på plass. Når tidevannet var optimalt og vannstrømningen så liten som mulig, ble de plassert over terskelen og klikket sammen med de øvrige. Når tidevannet igjen snudde ble caissonene senket ned på tersklene, stener dumpet på begge sider av betongkassene og sand oppå slik at de ikke kunne bevege seg.
Totalt var tyve dager reservert for dette arbeidet, seksten arbeidsdager og seks for uforutsette problemer. Det var viktig at dette arbeidet fant sted under optimale vær- og vannforhold. For eksempel ville man plassere caissonene mellom 8. og 25. april fordi man da regnet med at det var minst mulighet for storm og dessuten var vannføringen i elvene Maas og Waal mindre enn i mars. Bortsett fra storm og vannføring var også lysforholdene viktige. Arbeidet med å senke betongkassene måtte være avsluttet en time før det ble for mørkt til å arbeide.25. april forventet man at forskjellen mellom flo og fjære ville være minst, og ifølge planene skulle på denne dagen den siste caissonen senkes. Klokken 11:27 25. april 1969 skjedde dette, den siste betongkassen var plassert og de syv slepebåtene var ferdig med denne jobben. Totalt hadde de en trekkraft på 7.100 hk, omregnet til Watt mer enn 5,2 million.
For hver betongkasse gjaldt følgende "ruteplan":
Før man kunne si seg ferdig med denne delen av Volkerakdemningen måtte hull tettes med sten, og ikke minst måtte åpningene i betongkassene stenges. Klokken kvart over ni på morgenen 28. april 1959 ble disse 192 åpningene stengt. Demningen måtte nå gjøres ferdig ved å sprøyte sand på sidene av den, slik at de ble skrå og tette. Tre store mudringsskip, Queen of Holland, Concorde og Versde, fikk oppdraget. Langs 5,6 million kvadratmeter demning måtte sand fylles. Den første millionen var ferdig etter tre uker, men først i 1970 ble veien over denne delen av demningen ferdig.
Broen over Volkerak ble bygget på en slik måte at den var for lav til at seil- og motorbåter kunne passere under den. Problemet ble løst ved å legge inn en broklaff som kan åpnes, noe som i sommerhalvåret kan føre til kø på veien over den.
Tidlig i 1959 var også Haringvlietbroen Hellegat og Numansdorp ferdig. De første ti årene ble det hevet bompenger blant annet til inntekt for dens vedlikehold. I 1970 tok staten over ansvaret for broen og vedlikeholdet av den.
Før Volkerakdemningen ble bygget kunne beboerne nå de andre øyene kun ved hjelp av ferger eller båter. Som de fleste andre demningene, brukes også denne som veiforbindelse. Over demningen er en bilvei (fylkesvei) og en sykkelsti anlagt. For å krysse slusene ble en bro anlagt, denne er omtrent 800 meter lang, og 18,5 meter over sjønivå. For den kommersielle skipsfarten gjelder en fri maksimumhøyde på 14,5 meter. Over en av slusene for yrkesskipsfarten kan broen åpnes, den er konstruert etter basculesystemet (en motvekt sørger for at broen åpnes og lukkes). Demningen er dermed et viktig trafikk-knutepunkt, og Hellegatsplein velkjent i trafikkmeldingene.