I dagens verden er Vincenzo Gioberti et tema som har fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker rundt om i verden. Enten på grunn av dens innvirkning på samfunnet, dens relevans i populærkulturen eller dens innflytelse på den globale økonomien, har Vincenzo Gioberti vist seg å være et tema av universell interesse. Etter hvert som tiden går, fortsetter interessen for Vincenzo Gioberti å vokse og utvikle seg, noe som viser dens betydning i dagens samfunn. I denne artikkelen vil vi utforske i detalj alle aspekter knyttet til Vincenzo Gioberti, fra opprinnelsen til dens nåværende virkning, med sikte på å gi en fullstendig og oppdatert oversikt over dette emnet.
Vincenzo Gioberti | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | Vincenzo Gioberti 5. apr. 1801[1][2][3][4] ![]() Torino[5][4][6] | ||
Død | 26. okt. 1852[3][4][7][8]![]() Paris[9][4][6] | ||
Beskjeftigelse | Filosof, professor, politiker, skribent, presbyter ![]() | ||
Utdannet ved | Universitetet i Torino | ||
Parti | Destra storica | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Sardinia | ||
Gravlagt | Cimitero Monumentale di Torino | ||
Medlem av | Accademia delle Scienze di Torino (1844–)[4] Accademia della Crusca | ||
Statsminister i Kongedømmet Sardinia | |||
16. desember 1848 – 21. februar 1849 | |||
Forgjenger | Ettore Perrone di San Martino | ||
Etterfølger | Agostino Chiodo | ||
Vincenzo Gioberti (født 5. april 1801 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 26. oktober 1852 i Paris) var en italiensk filosof og politiker.
Gioberti ble doktor i teologi i 1823, prest i 1825 og samme år teologiprofessor i Torino. Gioberti hadde en forening med andre unge menn der man diskuterte litteratur og filosofi, men den ble mistenkt av å være i ledtog med Giuseppe Mazzinis parti La Giovine Italia, og dermed ble han arrestert i 1833 og landsforvist. Han dro til Brussel, der han hadde privat lære.
Det var her han skrev sine store politiske verk, L'introduzione allo studio della filosofia og Il primato morale e civile degli Italiani (1843). I den sistnevnte skrev Gioberti om sin idé for et samlet Italia, liberalt og under en liberal pave.
Gioberti ble ønsket velkommen tilbake til Piemonte og Torino, og ble først president for deporterkammeret og til slutt utenriksminister og statsminister. Han hadde ambisjoner om å danne en liga mot Østerrike med Piemonte i spissen. Dette gikk imidlertid svært dårlig, og da paven selv trakk seg fra støtten i 1849, var Giobertis linje ikke gjennomførbar.
Gioberti tok posisjon som ambassadør til Paris, og ble der etter at han trakk seg. Han døde i 1852.