I denne artikkelen vil vi utforske den fascinerende verdenen til Ultramontanisme, et emne som har fanget oppmerksomheten til både forskere, akademikere og entusiaster. Ultramontanisme har vært gjenstand for studier og debatt i flere tiår, og dens innflytelse strekker seg til store deler av det moderne samfunnet. Fra opprinnelsen til dens fremtidige implikasjoner, vil vi grundig undersøke de ulike fasettene til Ultramontanisme og innvirkningen den har hatt på ulike aspekter av hverdagen. Gjennom detaljert analyse håper vi å gi en omfattende oversikt over Ultramontanisme og dens forgreninger, slik at leserne kan få en dypere forståelse av dette spennende emnet.
Ultramontanismen (fra latin ultra montes, hinsides fjellene, det som menes er Alpene) er navnet på en retning som satte preg på den romersk-katolske kirke på 1800-tallet og det begynnende 1900-tall. Uttrykket tilhører ikke minst den politiske sfære, da som betegnelse for den romtro politiske katolisisme.
Begrepet kommer opprinnelig fra middelalderen da paver som ikke kom fra Italia ble kalt papa ultramontano, det vil si «pave fra den andre sioden av fjellene». Etter den protestantiske reformasjonen i Frankrike vendte begrepet tilbake, men med omvendt betydning idet det ble benyttet i Frankrike og Tyskland for å betegne paven som en mann på den andre siden av fjellene, i Italia.[1]
Med tiden kom begrepet til å benyttes som et skjellsord om de som ble ansett å være upatriotiske ved å fremheve den pavelige rett til å blande seg i Frankrikes indre anliggender.
Etter Napoleonskrigene gjenvant paven makten i Kirkestaten og pavedømmet gikk en ny blomstringstid i møte. Pavestolen etterstrebet full kontroll over det romersk-katolske hierarki overalt i Europa og i den øvrige verden.
Ultramontanismen ville bekjempe enhver bestrebelse innenfor katolisismen på å skaffe de enkelte landskirker så stor selvstendighegt at det truet den kirkelige enhet, åpnet for læremessige avvik og gav grobunn for utilbørlig nasjonalisme eller usunne avhengighetsbånd til statsmakten. Gammelkatolisismen, gallikanismen, febronianismen og så videre var ille ansett av ultramontanistene.
Bestrebelserne gikk derimot ut på at hevde pavens stilling og makt, og som et utslag av dette står ufeilbarhetsdogmet fra 1870—71. Ikke minst jesuittene var tilhengere av ultramontanismen, men den hadde også politisk betydning, blant annet var det tyske Sentrumsparti påvirket i ultramontan retning.