I Ulrik Hendriksen-verdenen er det uendelige spørsmål og debatter som kretser rundt dette temaet. Fra opprinnelsen til dens innvirkning på dagens samfunn, har Ulrik Hendriksen vært gjenstand for fascinasjon og spørsmål. I denne artikkelen vil vi utforske de forskjellige fasettene til Ulrik Hendriksen, analysere dens mest relevante aspekter og dens innflytelse på ulike områder. Gjennom en tverrfaglig tilnærming vil vi søke å belyse dette temaet, og tilby mangfoldige og berikende perspektiver som bidrar til en bredere og dypere forståelse av Ulrik Hendriksen.
Ulrik Hendriksen | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 7. mars 1891[1][2][3][4]![]() Faaborg | ||
Død | 24. jan. 1960[1][2][3][4]![]() Oslo | ||
Beskjeftigelse | Kunstmaler ![]() | ||
Utdannet ved | Universität der Künste Berlin | ||
Barn | Egil Weiglin Arne Hendriksen | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Gravlagt | Gamle Aker kirkegård[5] | ||
Ulrik Adolph Hendriksen (1891–1960) var en dansk-norsk kunstmaler, konservator og kulturpolitiker.[6]
Han studerte i hovedsak restaureringsteknikk ved Kunstakademiet i Berlin (1909–11), og flyttet til Norge (1914) og var assistent til Emanuel Vigeland (1915), samt meget opptatt med kirkelig konservering frem til utbruddet av den andre verdenskrig. En stor fotoutstilling over norsk dekorativ malekunst sammenfattet dette arbeidet (1952). Som maler debuterte han blant annet ved Høstutstillingen (1919) og hadde etter hvert fast atelier. Han hadde maleriutstillinger i København, Roma og Paris (Verdensutstillingen, 1937), og er representert i Nasjonalgalleriet med Alken. Hendriksen var medstifter av Unge Kunstneres Samfund (1921) og satt i styret for Bildende Kunstneres Styre, hvorigjennom han forestod viktige kunstpolitiske bidrag.
Han var far til kunstneren Egil Weiglin (f. 1917) og operasangeren Arne Hendriksen (f. 1911). Ulrik Hendriksens minnestipend deles ut årlig av Bildende Kunstneres Hjelpefond[7].