Tunesteinen

Tunesteinen er en runestein som opprinnelig stod på Tune kirkegård i Østfold.

Den er først omtalt i 1627, da den ble funnet innmurt i kirkegårdsmuren ved Tune kirke. I 1857 ble den flyttet til Universitetets Oldsaksamling i Oslo. På steinen står en av de lengste kjente norske runeinnskriftene. Innskriften er i klassisk urnordisk språk. Den er hugget en gang i perioden 200-450 e.Kr.

Tunesteinen er per august 2024 utstilt på Historisk Museum^[1].

Innskriften er i det eldre runealfabetet og lyder:

ekwiwaRafter ·woduri

dewitadahalaiban:worahto

h:woduride:staina.    Også lest: Rwodu--

þrijoRdohtriRdalidun

arbijasijosteRarbijano

Steder der deler av innskriften er forsvunnet er satt i klammer. Det har vært uenighet om hvor mye av innskriften er tapt, hvilken rekkefølge linjene skulle leses og hvilke linjer som hører sammen.

Innskriften har vært diskutert siden 1821, men oppfatningen av lydverdien til runetegnene var mangelfull. Først i 1891 klarte Sophus Bugge å gi riktig verdi til alle runene, og ga en tolkning ut fra dette. Denne reviderte han i 1903 til:

ek WīwaR after Wōðurīðē witaðah^alaiban wor^ahtō [rūnōR

(jah) sattō] (afte)R Wōðurīðē staina.

þrijōR dohtriR da‹i›liðun arbija si‹b›jōstēR arbijanō.

Jeg Wiw efter Wodurid Lags-Fælle forarbeidede Runerne

og satte efter Wodurid Stenen.

Tre Døtre delte Arven (som) de næmest beslægtede af Arvingerne.

Bokstavene i ‹ › er språklyder som han mente var utelatt ved unøyaktighet eller feil ^{[trenger referanse]}. Bokstavene i hevet skrift mellom enkelte konsonantforbindelser er innskuddsvokaler som egentlig ikke hører med til ordet^{[trenger referanse]}.

Mye av diskusjonen om steinen har fram til i dag kommet til å dreie seg om forholdet mellom Wodurid, Wiw, døtrene og arvingene. Sophus Bugge mente Wiw hogg runene og reiste steinen. Wodurid var hans krigskamerat. Døtrene var de nærmeste arvingene og de delte arven.

Flere forskere diskuterte denne innskriften. En ny helhetstolkning ble gitt av Carl Marstrander i 1930:

ek WiwaR after Wōðurīðē witadahalaiban worahtō

R Wōðurīðe staina þiujōR dohtriR dāliðun,

arbija āsijōsteR arbijanō.

Jeg Wiw gjorde denne steingrav efter Wodurid, brødtryggeren.

Trellkvinnens døtre (dvs. mine trellbårne døtre) reiste denne stein over meg,

men arveølet holdt de mannlige arvinger som stod Åsen nærmest.

At de sto Åsen nærmest, betydde at de stammet fra Odin. I norrøn tid hevdet flere høvdingeætter å føre sin slekt tilbake til gudene.

Marstrander mente Wiw var Wodurids hovedarving og etterfølger. De trellbårne døtrene reiste steinen, og de nærmeste (mannlige) arvingene sto for arveølet og delte arven.

En innvending mot Marstranders tolkning^{[av hvem?]} var at Wodurid selv førte ordet på sin gravstein, noe som virket rart. Han mente at døtrene var trellbårne fordi han leste litt andre runetegn, men har ikke fått følge av mange i dette. Det er også innvendt at innskriften ikke kunne tolkes slik at det bare var mannlige arvinger.

En ny tolkning gav Ottar Grønvik i 1981. Han har siden hatt mindre revisjoner av sitt syn, og tatt hensyn til mye av kritikken som ble reist. Dette er hans tolkning etter siste revisjon i 1998:

ek WiwaR after Wōdurīdē witanda-h^alaiban

wor^ahtō , h Wōdurīdē staina.

þrijōR dohtriR dālidun arbija, āsijōstēR arbijanō.

Jeg Wiw etter Wodurid, han som sørget for brødet,

virket runer, overdro steinen til Wodurid.

Tre døtre gjorde gravølet hyggelig, som de elskligste av arvinger.

Karakteristikken witanda-h^alaiban betyr 'han som sørget for brødet', dvs. at han drev gården godt og skaffet velstand til sine. Dette var alt Marstrander kommet fram til. At han overdro steinen til Wodurid betyr at han i en rituell handling viet steinen til Wodurid.

Grønvik mener Wiw mest sannsynlig var hovedarving, og arvet sammen med døtrene. Men han kan også tenke seg at bare døtrene var arvinger. I så fall har Wiw vært en nær slektning eller ektemann til en av døtrene, og har reist steinen og ledet begravelsesseremonien.

Jeg, Vi, til minne om Vodurid, brødherren, gjorde runer

Jeg overdro Vodurid steinen. Tre døtre forberedte gravølet, de kjærligste/mest gudebårne av arvingene

Tunesteinen kan slik Terje Spurkland leser den forstås som et rettsdokument fra 400-tallet. Jeg-personen Vi bevitner at arveoppgjøret etter den avdøde Vodurid er gjennomført slik loven foreskrev, og at Vodurids arvinger har fått arven. Når tre døtre nevnes, må dette forstås, som nevnt i tidligere teorier, som at Vodurid ikke hadde sønner som kunne arve ham. Jegpersonen kan ifølge Spurkland for eksempel være en brorsønn av Vodurid.

• Sophus Bugge og Magnus Olsen: Norges Indskrifter med de ældre Runer I-III. Christiania 1891-1924. – Bind I (ved Sophus Bugge) behandler Tunesteinen i hefter som kom 1891 og 1903.
• Carl Marstrander: «Tunesteinen». Norsk Tidsskrift for Sprogvidenskap 4, 1930, s.294-358.
• Gerd Høst: Runer. Våre eldste norske runeinnskrifter. Oslo 1976. ISBN 82-03-08068-5 og ISBN 82-03-08069-3.
• Ottar Grønvik: Runene på Tunesteinen. Oslo 1981. ISBN 82-00-05656-2.
• Ottar Grønvik og andre: Ottar Grønvik: Runene på Tune-steinen. Doktordisputas ved Universitetet i Oslo 9. april 1983. Maal og Minne 1984. ISSN 0024-855X. – Bidrag fra: Gerd Høst, Eyvind Fjeld Halvorsen, James E. Knirk, Erling Johansen og Ottar Grønvik.
• James E. Knirk: «En steinhoggerundersøkelse av Tunesteinen fra 1949». I: Festskrift til Ottar Grønvik, 1991, s.102-109. ISBN 82-00-07550-8.
• Ottar Grønvik: «Enda en gang om Tuneinnskriften». Maal og Minne 1998, s.35-40. ISSN 0024-855X / ISBN 82-521-5215-5.
• Terje Spurkland. I begynnelsen var Futhark. Cappelen akademisk forlag, 2001. (Framstillingen av Spurkland er gjort etter Gro Steinslands innledning i Voluspå, og andre norrøne helligtekster, 2003)

• Tunesteinen, artikkel hos Store norske leksikon
• Runene: det første skriftspråket, artikkel om runeinnskrifter og Tunesteinen hos Norgeshistorie.no