I denne artikkelen skal vi utforske de mest relevante aspektene ved Tor Røste Fossen, et tema som har vakt stor interesse i samtidens samfunn. Tor Røste Fossen har gjennom årene representert et diskusjons- og refleksjonspunkt på ulike områder, både faglig og i dagliglivet. Fra opprinnelsen til den nåværende virkningen har Tor Røste Fossen vært gjenstand for en rekke undersøkelser, debatter og kontroverser, og har blitt et tema av enorm relevans i dag. Gjennom denne analysen søker vi å tilby en omfattende og oppdatert visjon av Tor Røste Fossen, som gir leseren en fullstendig og detaljert oversikt som lar oss forstå betydningen og implikasjonene i dagens samfunn.
Tor Røste Fossen | |||
---|---|---|---|
Født | 19. juni 1940[1]![]() Kolbu | ||
Død | 7. aug. 2017[2][3]![]() | ||
Beskjeftigelse | Fotballspiller, fotballtrener ![]() | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Sport | Fotball | ||
Posisjon | Målvakt | ||
Klubb(er) | Rosenborg Ballklub (1962–1962) Rosenborg Ballklub (1963–1966) Rosenborg Ballklub (1967–1971) |
Tor Røste Fossen (1940–2017)[4] var en norsk fotballspiller og -trener.
Han vokste opp i Engerdal og Vågå og spilte fotball begge disse stedene. Som junior spilte han senere indreløper for Vito på Eidsvoll. Der var han elev ved Eidsvoll offentlige landsgymnas fra 1956 til 1959. I studietiden ble han, med Eldar Hansens hjelp,[trenger referanse] keeper i Rosenborg Ballklub (1962–71). Samtidig var han adjunkt og lærer i realfag ved Ugla skole på Byåsen. I løpet av denne perioden ble han seriemester i 1967 og 1969.
Han var spillende hjelpetrener under George Curtis en kort tid i 1970. Med Nils Arne Eggen trente han laget til double i 1971, det vil si at de vant serien og cupen. Fossen spilte de siste par minutter og fikk medalje. Han trente laget til finale i cupen i 1972. Han var hovedtrener for laget (1973–74) hvilket ga finale i cupen i 1973. Denne perioden var han trener for juniorlandslaget (1972–76).
Røste Fossen trente så Start (1975–77) til bronse i 1975. Deretter kom en lang periode der han hadde ansvaret for landslaget (1978–88), som blant annet kvalifiserte seg til Sommer-OL 1980 og beseiret England i 1981. Senere trente han Frigg Oslo sammen med Hallvar Thoresen (1988–89), Faaberg Fotball (1990), og Strømsgodset Toppfotball (1991) der han med Einar Sigmundstad vant cupen i 1991. Til sist hadde han en kort periode som trener i Frigg Oslo der han gikk over til å være daglig leder frem til pensjonering i 2007. Hans fotballfilosofi er beskrevet i artikkelen «Det nest siste trekket» i bladet Fotball, 6:1983.[5]