I dagens verden har Tony Barrow blitt et relevant tema og av generell interesse for folk overalt. Med utviklingen av teknologi og globalisering har Tony Barrow tatt en ledende rolle i livene våre, og påvirket alt fra vår måte å jobbe på til våre personlige relasjoner. Denne artikkelen undersøker grundig virkningen og betydningen av Tony Barrow i det moderne samfunn, og tilbyr en detaljert analyse av dens implikasjoner på ulike aspekter av livene våre. Enten det er Tony Barrow som en offentlig person, en historisk begivenhet eller et sosialt fenomen, overskrider dens relevans grenser og fortjener å bli undersøkt fra ulike perspektiver.
Tony Barrow | |||
---|---|---|---|
Født | 11. mai 1936[1][2]![]() Crosby[1][2] | ||
Død | 14. mai 2016[1][2]![]() Morecambe[2] | ||
Beskjeftigelse | Journalist, presseansvarlig ![]() | ||
Utdannet ved | Universitetet i Durham Merchant Taylors' Boys' School | ||
Nasjonalitet | Storbritannia[1] | ||
Signatur | |||
![]() |
Anthony Frederick James «Tony» Barrow (født 11. mai 1936 i Crosby i Sefton, død 14. mai 2016 i Morecambe i Lancashire) var en britisk pressetalsmann, journalist og utgiver mest kjent for å ha jobbet tett med The Beatles.
Barrow begynte å jobbe med lokale blader på skolen, og mens han gikk på videregående, skrev han albumanmeldelser for Liverpool Echo. Han fortsatte med det også under verneplikten, der han også jobbet med en lukket radiosending, og også da han fikk jobb hos Decca. Da Brian Epstein ba ham om å skrive om The Beatles i spalten for Echo, svarte Barrow at de måtte gi ut en plate først, og han hjalp til med å få til Thew Beatles' prøvespill hos Decca.[3] Epstein rekrutterte Barrow etter at The Beatles fikk kontrakt med The Beatles, og han jobbet med dem fra 1962 til 1962. Det var Barrow som fant på kallenavnet «The Fab Four» som ble hyppig brukt om bandet.[4] Han jobbet også med Cilla Black og Gerry & The Pacemakers.
Barrow jobbet mye for å dekke over nyheter som ikke passet til gruppens image, for eksempel da John Lennon slo ned Bob Wooler under feiringen av Paul McCartneys 21-årsdag og Lennons kontroversielle kommentar om at bandet var mer populære enn Jesus.[5]
Da Apple Corps ble dannet i 1968, ble Barrow overflødig. I stedet jobbet han med andre grupper, som Cilla Black, Helen Shapiro og The Kinks. Han ga ut sin selvbiografi «John, Paul, George, Ringo And Me» i 2005.[5]