Tonnasjeavtalen (andre verdenskrig)

Tonnasjeavtalen var en avtale mellom Norge og Storbritannia under andre verdenskrig i 1939 der store deler av den norske sivile handelsflåten ble stilt til disposisjon for britene.

Sjøfart hadde lenge vært Norges viktigste næringsvei, og også under første verdenskrig hadde britene sikret seg retten til store deler av den norske handelsflåten. I mellomkrigstiden fortsatte britene å være den norske handelsflåtens viktigste kunde, og mellom en tredjedel og halvparten av de norske skipsfartsinntektene kom fra befraktere i Det britiske samveldet.^[1]

Det var uformelle sonderinger mellom britiske myndigheter, norske myndigheter og det norske shippingmiljøet i tiden etter krigsutbruddet i 1939, men det var først den 21. oktober at rederforbundet sendte en delegasjon til England for å starte formelle forhandlinger. De sentrale personene i den norske delegasjonen var Thomas Fearnley og Ingolf Hysing Olsen, som begge var godt kjent i britiske finansielle og politiske miljøer. Norge var på denne tiden ennå ikke en krigførende part, og forhandlingene måtte derfor lede til betingelser som gjorde at norske redere frivillig sluttet seg til avtalen for at ikke Tyskland skulle oppfatte den som et brudd på den norske nøytraliteten.^[2]

Det var lenge uenigheter om priser og tonnasjen som skulle stilles til britisk disposisjon, men den 11. november var avtalen («Memorandum of Arrangement») klar. I tillegg til de 500 000 tonnene som allerede seilte for britene skulle nordmennene stille ytterligere 200 000 tonn til rådighet. Ratene for tankbåter ble satt til 14/6-17/6 shilling pr. tonn, mens ratene for trampfart varierte mellom 12/6 og 24 shilling alt etter skipenes størrelse.^[3]

Avtalen gjorde at den norske handelsflåten i praksis ble delt i to: Delen som var omfattet av avtalen seilte på allerede fastsatte rater og fikk betaling i pund sterling, disse ble sagt å «seile på Scheme». Resten av flåten var kjent som «fri», og fikk etterhvert også høyere rater. Ikke minst kunne disse også ta betalt i amerikanske dollar, noe som ble regnet som fordelaktig av norske redere. Senere i krigen ble førstnevnte gruppe administrert av Nortraship i London, mens sistnevnte gruppe ble administrert fra New York. Nordmennene ønsket av økonomiske grunner å holde en størst mulig andel av flåten «fri», og dette var et stadig stridsspørsmål mellom norske og britiske myndigheter krigen igjennom.^[4]

Tonnasjeavtalen ble stadig revidert, men aldri fullstendig opphevet. Etter Lend-Lease-avtalen i 1941 kunne britene betale i dollar og øke ratene, men «Scheme»-prisene var likevel opptil tre ganger lavere enn markedspris. Britene forsøkte å presse norske redere til å overføre mer av kapasiteten til De britiske øyer, men med det amerikanske utenriksdepartementets hjelp klarte nordmennene å holde en del tilbake til å betjene USAs handel i Stillehavet og med Syd-Amerika.^[5]

USAs inntreden i krigen i desember 1941 endret forutsetningene for skipsfarten, og det ble raskt fremforhandlet en ny trekant-avtale mellom USA, Storbritannia og Norge. Denne tok utgangspunkt i den norsk-britiske tonnasjeavtalen, og gjorde at de tidligere «frie» skipene nå skulle seile under amerikansk kontroll med rater fastsatt av amerikanske myndigheter.^[6]

• Figenbaum, Peder (1990). Nortraship: handelsflåten 1940–1945. Oslo: Liberalt forskningsinstitutt. 
• Ørvik, Nils (1953). Norge i brennpunktet: fra forhistorien til 9. april 1940. Oslo: Grundt Tanum.