Termoluminescens

Termoluminescens er en metode for å komme frem til absolutt datering av arkeologisk materiale som inneholder mineralkrystaller og har blitt brent. Den er spesielt egnet til datering av keramikk, brent leire som inneholder nok krystaller.

Metoden baserer seg på at alt slikt materiale lagrer frastøtte elektroner fra radioaktive isotoper. Når det blir brent, frigjøres elektronene, slik at materialet blir «nullstilt». Det begynner å lagre nye elektroner når det blir begravet, og dermed kan man ved å måle strålingsstyrken i området og elektronmengden i materialet finne ut hvor lenge det har ligget der.

Det er svært liten feilmargin på termoluminescens, oftest regner man bare fem år pluss/minus. Dette er langt mindre enn ved karbondatering, noe som dels skyldes målemetoden, og dels at man ved termoluminescens får en stadig større mengde målbart materiale, mens man ved karbondatering måler en stadig synkende mengde slik at målet blir noe mer nøyaktig.

Det er to viktige feilkilder ved datering: Materiale må ha vært begravet for å motta elektroner, og det kan ha gått lang tid fra produksjon til det havnet i jorden, og materialet kan ha blitt brent på nytt som følge av brann i bygningen hvor det ble oppbevart eller geotermisk aktivitet.

Grunnen til at termoluminescens ikke på langt nær brukes så ofte som for eksempel karbondatering er de relativt høye kostnadene forbundet med analysene, samt at materialet, i de fleste tilfeller keramikk, må knuses til et fint pulver før det kan analyseres. Man risikerer derfor å betale en høy sum for få resultater, samtidig som man mister potensielt viktig referansemateriale.