Navnet Tendensroman inviterer til refleksjon rundt et tema som er relevant for mennesker i alle aldre og forhold. Enten det er en nøkkelhendelse i historien, en karakter som har preget samtidskulturen, en betydelig dato eller et fenomen som påvirker samfunnet som helhet, er Tendensroman et utgangspunkt for å utforske og forstå dens betydning i verden i dag. Gjennom denne artikkelen vil vi dykke ned i innvirkningen som Tendensroman har hatt på livene våre, analysere dens implikasjoner på ulike aspekter av samfunnet og gi et omfattende perspektiv på dens relevans i den nåværende konteksten.
Tendensroman (fra latin tendere, tilsikte) betegner skjønnlitteratur fra hovedsakelig 1800-tallet som setter samtidens problemer under debatt, og som ønsker å peke på skjevheter i samfunnet. Tendensdiktingen streber etter bestemte litterære effekter av sosial, politisk, moralsk eller av livsanskuende art, i motsetning til litteratur som kun har estetisk siktemål, l'art pour l'art, kunst for kunstens egen skyld. Tendensromanen hadde sitt utspring i realismen.
Camilla Colletts Amtmannens døtre (1855) regnes som den første tendensroman i Norge. Andre tendensromaner er Alexander Kiellands Gift (1883), Christian Krohgs Albertine(1886), Gabriel Scotts De vergeløse (1939), og Jens Bjørneboes Jonas (1955)