I denne artikkelen vil vi gå i dybden med temaet Tegn-til-tale, som har skapt stor interesse og debatt på ulike områder. Fra opprinnelsen til dens relevans i dag, vil vi undersøke hvordan Tegn-til-tale har påvirket livene våre og samfunnet for øvrig. Med en flerfaglig tilnærming vil vi analysere ulike aspekter knyttet til Tegn-til-tale, fra dens innflytelse i populærkulturen til dens betydning i det vitenskapelige feltet. Gjennom denne artikkelen søker vi å gi en omfattende og berikende visjon av Tegn-til-tale, med sikte på å utvide kunnskap og generere dype refleksjoner rundt dette spennende temaet.
Tegn-til-tale er et kommunikasjonssystem hvor man bruker tale i tillegg til tegn med hendene. Tegn-til-tale er forskjellig fra tegnspråk som brukes av døve og hørselshemmede.
Tegn-til-tale blir også benevnt som Norsk med tegnstøtte (NMT), eller bare tegnstøtte, og brukes ofte i forbindelse med mennesker som har utviklingshemming, talevansker eller lærevansker. Barn som er sene til å lære å snakke vil ofte ha hjelp av metoden, enten via tradisjonell Tegnspråk eller Digital læring[1]. Mens tegnspråk er basert på et system av tegn som står for hvert ord eller uttrykk består tegn-til-tale av både tale og håndbevegelser. Det mest vanlige er at tegnene som brukes er hentet fra tegnspråk, men noen tegn er annerledes og noen er funnet på av den enkelte som bruker det.[2][3]
Det finnes flere hjelpemidler for brukere av Tegn-til-tale, og brukere har også rettighet på støtte fra NAV hjelpemiddelsentralen.