Stop motion

I dagens verden er Stop motion et tema som har blitt stadig mer aktuelt og interessant på ulike områder. Både i den politiske, sosiale og økonomiske sfæren, så vel som i folks daglige liv, har Stop motion fanget oppmerksomheten til millioner av individer over hele verden. Betydningen av Stop motion gjenspeiles i mangfoldet av meninger og tilnærminger som finnes rundt dette emnet, så vel som i den konstante utviklingen og endringen det opplever over tid. Dette er grunnen til at det er avgjørende å utdype forståelsen av Stop motion, analysere dens implikasjoner og diskutere dens forskjellige fasetter. I denne artikkelen vil vi fordype oss i Stop motions verden, utforske dens forskjellige dimensjoner og ta opp debattene rundt dette emnet som er så relevant i dag.

En enkel stop motion-animasjon der en gjenstand og et forløp er fotografert bilde for bilde slik at det oppstår en illusjon av «levende film» og virkelig bevegelse. Effekten oppnås ved at 21 enkeltbilder av mynten i ulike posisjoner vises i rask rekkefølge. Dette tolkes av øyet som en sammenhengende forflytning.
Mary and Gretel (1916)
Leketøysmodell av Il Tempo Gigante, en racerbil vist i den norske dokkefilmsuksessen Flåklypa Grand Prix fra 1975. Figurene i filmen beveger seg hovedsakelig ved stop-motion-teknikk.
Hønefigur av modelleire brukt i en russisk animert reklamefilm. Dokker og modeller av leire kan enkelt formes og justeres bilde for bilde i en leireanimasjon

Stop-motion (også kalt dukkeanimasjon, punktfotografering og enkeltbildeautomatikk) er en animasjonsfilmteknikk hvor man flytter og fotograferer gjenstander bilde for bilde for å skape en illusjon av bevegelse og liv når bildene etterpå vises som sammenhengende film. Teknikken brukes til å lage rene animasjonsfilmer med f.eks dukker, men var også vanlig som spesialeffekter i realfilmer inntil dataanimasjonens gjennombrudd med Jurassic Park i 1993.

Denne filmtypen har oftest blitt omtalt som dukkefilm i Norge.

Teknikk

Stop-motion lages ved at det taes et bilde av et stillestående objekt, objektet flyttes, det tas et nytt bilde, objektet flyttes igjen og det tas enda et bilde og så videre. Når bildene vises etter hverandre som levende film skapes illusjonen av bevegelse. Normalt er kinofilm 24 bilder i sekundet, men vanligvis flyttes figurene bare annenhvert slik at det er kun tolv posisjoner per sekund. For kamerabevegelser er det vanlig å bevege kameraet hvert bilde for å unngå hakking, men fortsatt flytte figurene bare annenhvert.

I animasjonsfilmer der en bruker stop-motion-teknikken er figurene ofte laget av modelleire (claymation), som for eksempel i filmene om Wallace og Gromit. Bildet kan også være bygd opp som tegninger der de elementene som skal røre på seg i filmen, består av løse, flyttbare, flate papirbiter (cutout-animasjon), som for eksempel i den danske tegnefilmen Cirkeline. Man kan også lage stop-motion med levende mennesker som flytter seg bitte litt mellom hvert bilde (piksilasjon), særlig for å oppnå en komisk effekt.

Eksempler

Teknikken benyttes både i tradisjonelle dokke- og tegnefilmer for barn der alt er laget med dukker, modeller eller tegninger, men også for å skape spesialeffekter i realfilmer, for eksempel fantasifulle og overnaturlige vesener i skrekk- og eventyrfilmer. I noen filmer klippes stop-motion-effektene sammen med opptakene av levende skuespillere, eksempelvis kjempegorillaen og blondinen i King Kong fra 1933 og avslutningen i Sam Raimis The Evil Dead fra 1981.

Stop-motion-teknikken er brukt i en mengde animasjonsfilmer, ikke minst i kortfilmer for barn. Kunsten å lage dokkefilm har stått særlig sterkt i områder i Øst-Europa der det har vært en sterk dokketeater-tradisjon, mens den humoristiske tegnefilmen i form av såkalt celle-animasjon har vært preget av amerikansk tegneseriekultur. I Norge står Ivo Caprinos helaftens dokkefilmsuksess Flåklypa Grand Prix fra 1975 i en særstilling. Utenlandske stop-motion-filmer som Tim Burton og Henry Selicks Et førjulsmareritt (1993), Henry Selicks James and the Giant Peach (1996) og Tim Burton og Mike Johnsons Corpse Bride (2005) har utviklet stop-motion til et høyt teknisk og kunstnerisk nivå.

Stop-motion-teknikken er i dag i stor grad overtatt av dataskapte animasjoner, såkalte CGI (computer genereated images), som gir større muligheter for spesialeffekter, jevne bevegelser og virkelighetstro figurer, men som samtidig også kan synes for teknisk perfekt, glatt og livløs til animasjonsfilmer.

Klassiske stop-motion-filmer

TV-serier med stop-motion-teknikk

Tittel Produksjonsår Opphavsland Antall episoder Episodelengde
Alle tiders bestemor 1983 Storbritannia 13 5 min
Bertha 1985-1986 Storbritannia 13 15 min
Bjørnen Paddington 1975-1986 Storbritannia 59 5 min
Brannmann Sam 1987-1994, 2003 Storbritannia 59 10 min
Byggmester Bob 1998-2009 Storbritannia 118 10 min
Det suser i sivet 1983-1990 Storbritannia 65 20 min
Gumby 1955-1992 USA 233 30 min
Jaja og Paja 1975-1986 Tsjekkoslovakia 21 5 min
Kalle Klovn 1988-1989 Storbritannia 13 15 min
Morph 1977- Storbritannia 1 min, 5 min
Noddy 1998-2000 Storbritannia 66 10 min
Pingu 1986-2000, 2003-2006 Sveits 157 5 min
Plipp, Plopp og Plomma 1987, 1997 Tyskland 33 3,5 min
Postmann Pat 1981-1996, 2003-2008, 2013- Storbritannia 167 15 min
Robot Chicken 2005- USA 148 11-12 min
Rorri Racerbil 2007- Storbritannia 108 9 min
Sauen Shaun 2007- Storbritannia 130 7 min
The PJs 1999-2001 USA 43 22-24 min
Timmy tid 2009-2012 Storbritannia 82 10 min
To gode naboer 1976- Tsjekkoslovakia 87 6-9 min

Stop-motion-kunstnere

Norge

Tsjekkia

Engelskspråklige land

Stop-motion-studioer

Nedlagte studioer

Underkategorier

Ved bruk av stop-motion-teknikken er det enkelte materialer som er såpass vanlige at filmene ofte kategoriseres under egne navn.

Eksterne lenker