Sjirting

I dagens verden har Sjirting blitt et tema med stor relevans og interesse for mange mennesker. Fra opprinnelsen til dens innvirkning på dagens samfunn, har Sjirting vekket nysgjerrighet og debatt på ulike områder. Gjennom historien har Sjirting spilt en grunnleggende rolle i ulike kulturer og har utviklet seg over tid, tilpasset behovene og kravene i hver epoke. I denne artikkelen vil vi utforske opprinnelsen, innflytelsen og virkningen av Sjirting, så vel som dens relevans i dag og dens projeksjon i fremtiden.

Asbjørnsen og Moes Norske folke og huldre-eventyr: annet opplag fra 1896 (første opplag kom i 1879) er trukket med dekorativt praktbind med gulltrykk på sjirting (fint, tett bomullstøy), i tgitt av Gyldendalske Boghandels Forlag, Kjøbenhavn.

Sjirting, også skrevet shirting (engelsk for «skjortestoff»), er tynntrådet, lerretsvevd tekstil, oftest av bomull. Stoffet brukes blant annet til fôr i klær og som bokbindermateriale. Glatte bomullstøy i samme toskaftsbinding kan også kalles kaliko eller kattun. Slike tekstiler har ofte store mønstre og mange farger.

Sjiriting som bokbindermateriale

Når ei bok blir bundet inn, får boksidene (bokblokka eller materien) et omslag (bind eller perm) av stiv papp. Pappkartongen har tradisjonelt blitt overtrukket med skinn, kunststoff eller tekstil (sjirting). Moderne bokomslag har ofte isteden billig, lakkert papir der tittel og motiv trykt på.

Innbinding med overtrekk av sjirting kan kalles sjirtingbind. Ei bok der bare ryggen og hjørnene er overtrukket med skinn eller sjirting, kalles halvbind.

Sjirting og lerret er preparert med appretur i form av binde- og tettestoffer som skal hindre at limet slår igjennom.

Se også