Sixtus II
I dagens verden har Sixtus II vært gjenstand for økende interesse og debatt på ulike områder. Dens innvirkning og innflytelse strekker seg over ulike felt og kontekster, og vekker nysgjerrigheten og oppmerksomheten til et stadig mer mangfoldig publikum. Dens relevans er ubestridelig i dagens samfunn, og genererer refleksjoner, forskning og diskusjoner på jakt etter å forstå dens betydning og omfang. I denne forstand tar denne artikkelen som mål å ta opp temaet Sixtus II på en bred og detaljert måte, og utforske dets mange fasetter, implikasjoner og utfordringer som det utgjør på ulike områder. Virkningen av Sixtus II i ulike sammenhenger vil bli analysert, så vel som dens utvikling over tid, og tilbyr en omfattende visjon som bidrar til å berike forståelsen av dette emnet.
| Sixtus II | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 215 Hellas | ||
| Død | 6. august 258 Roma, Romerriket | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Innsatt | 30. august 257 | ||
| Forgjenger | Stefan I | ||
| Etterfølger | Dionysius | ||
Se også liste over paver | |||
Pave Sixtus II eller Pave St. Sixtus II var pave fra 30. august 257 til 6. august 258. Han døde som martyr under keiser Valerians forfølgelse av kirken.[trenger referanse]
Biografi
Bakgrunn
Liber Pontificalis angir at Sixtus var gresk, men dette kan bero på en sammenblanding mellom ham og en pythagoreisk filosof av samme navn.[trenger referanse] Tidligere antok man feilaktig at det var samme person som hadde skrevet Sentences.[trenger referanse] Videre ble det påstått, muligens uriktig, at pave Sixtus hadde forfattet en avhandling, Ad Novatianum.[trenger referanse]
Pave
Under forgjengeren, pave Stefan Is pontifikat, brøt det ut en heftig strid mellom kirken i Roma og kirkene i Afrika og Asia om kjetterdåpen. Under Sixtus' pontifikat ble relasjonene mellom øster- og vesterlandets kirker bedret, men i Roma fortsatte de å nekte å gjendøpe kjettere.[trenger referanse]
Martyrdød
Han led martyrdøden ved halshugging under keiser Valerianus' forfølgelse. Valerian hadde i to edikter forbudt kristendomen. I det siste av ediktene, utstedt i begynnelsen av august 258, beordret keiseren at alle biskoper, prester og diakoner skulle summarisk avrettes (episcopi et presbyteri et diacones incontinenti animadvertantur). Opplysningene om dette kommer hovedsakelig fra et brev fra Cyprianus til Successus, biskop av Abbir Germaniciana.[trenger referanse]
Det er usikkert om Sixtus var stilt for retten før henrettelsen, men før han ble tatt til fange, samlet han sin menighet på en kirkegård, der han satte seg på en stol for å tale til dem da soldatene ankom. Pave Sixtus var en av de første som falt som offer for denne forfølgelsen. Samtidig ble fire diakoner henrettet, og ytterligere to diakoner led martyrdøden samme dag.
Pave Damasus I har skrevet epitafen ved graven i Calixtus katakomber. Til graven førte forsamlingen den blodige stolen som han hadde sittet på på kirkegården. Ved stedet der han ble avrettet ble det bygd et oratorium, Oratorium Xysti, dit pilegrimer valfartet ennå på 600- og 700-tallene.[trenger referanse]
Sixtus IIs relikvier æres i kirken San Sisto Vecchio i Roma.
Litteratur
- (de) Erich Kettenhofen: «Sixtus II» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 10, Herzberg 1995, ISBN 3-88309-062-X, sp. 578–582.
