Sitatunga

I dagens verden er Sitatunga et tema som har blitt stadig mer aktuelt og essensielt i dagens samfunn. Enten det er Sitatunga som individ, en viktig dato eller et aktuelt tema, kan dens betydning og innvirkning sees i alle aspekter av hverdagen. Med utviklingen av teknologi og globalisering har Sitatunga begynt å spille en avgjørende rolle i måten vi forholder oss, jobber og kommer overens i den moderne verden på. I denne artikkelen vil vi utforske i detalj betydningen og innflytelsen til Sitatunga i dagens samfunn, samt implikasjonene det har på våre daglige liv.

Sitatunga
Nomenklatur
Tragelaphus spekii
Speke, 1863
Populærnavn
sitatunga,
myrbukk
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenKlovdyr
FamilieKvegfamilien
SlektTragelaphus
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
IUCN SSC Antelope Specialist Group. 2016[1]

Økologi
Habitat: terrestrisk, våtmarker og sumpområder
Utbredelse: Afrika sør for Sahara

Sitatunga (Tragelaphus spekii) er en mellomstor art i slekten buskbukker (Tragelaphus) i delgruppen skruehornantiloper (Tragelaphini), som består av oksedyr (Bovinae) i kvegfamilien (Bovidae).[2] Tre underarter anerkjennes.

Verdens naturvernunion regner arten som livskraftig og anslo i 2016 en totalpopulasjonen av voksne, forplantningsdyktige dyr til omkring 90 000–120 000 individer.[1]

Taksonomi

Det interne slektsforholdet mellom skruehornantiloper er ikke avklart. Tradisjonelt har det blitt regnet flere arter til slekten buskbukker, enn de fire som inkluderes i inndelingen nedenfor.[2]

Noen autoriteter regner sitatunga som monotypisk, kun naturlig variasjon.[2] Bovids of the World regner hever de tre underartene til selvstendige arter og inkluderer noen lokale beskrivelser i to av disse.[2] I inndelingen nedenfor regner vi med tre underarter, som er den mest tradisjonelle inndelingen.

Biologi

Voksen sitatunga, hunn

Sitatunga er en mellomstor antilope med utpreget kjønnspreg. Bukkene blir betydelig større, bærer lange skruhorn, og blir generelt mørkere i fargen enn hunnene.[2] Størrelsen varierer imidlertid, både med underarten og kjønnet.

Hos østafrikansk sitatunga (nominatformen) har bukkene en kroppslengde på 151–170 cm, mens hunnen typisk måler 135–144 cm.[2] Bukkene har en skulderhøyde på cirka 88–125 cm, mens hunnene måler 75–90 cm. Halen måler 20–26 cm.[2] Bukkene veier cirka 75–125 kg, mens hunnene veier cirka 50–57 kg.[2] Bukkenes horn måler typisk 55–90 cm.[2] Vestlig sitatunge blir såvidt noe mindre enn nominatformen, men har i snitt litt lenger hale (30–35 cm).[2] Sørlig sitatunga har fysiske mål som nominatformen, men hunnene blir så vidt litt større i snitt. Denne underarten har tilsvarende lang hale som den vestlige.[2]

Pelsen er ganske lang, silkemyk, noe ragget og oljet vannavvisende. Bukkene er grålig brune med et blekt tverrgående stripemønster fra ryggen og ned over flankene. Dette stripemønsteret er mest synlig på bukker av nominatformen, og nærmest fraværende på bukker av sørlig sitatunga.[2] Hunnen av nominatformen har en klar rødbrun farge med tydelig stripemønster og lyse flekker på bakparten. Den vestlige hunnen er mørkere og har litt mindre tydelig stripemønster og flekker på bakparten. Mørkest blir den sørlige hunnen, som nærmest mangler tverrstripene, men har noen litt lysere flekker på bakparten.[2]

Inndeling

Inndelingen følger i hovedsak Bovids of the World.[2][3][4]

Treliste

Referanser

  1. ^ a b IUCN SSC Antelope Specialist Group. 2016. Tragelaphus spekii (errata version published in 2017). The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22050A115164901. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22050A50195827.en. Accessed on 03 February 2025.
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n José R. Castelló (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives (Vol 104). s. 566–569. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  3. ^ Zurano, J. P., Magalhães, F. M., Asato, A. E., Silva, G., Bidau, C. J., Mesquita, D. O., & Costa, G. C. (2019). Cetartiodactyla: updating a time-calibrated molecular phylogeny. Molecular phylogenetics and evolution, 133, 256-262. doi: 10.1016/j.ympev.2018.12.015
  4. ^ Andrinajoro R. Rakotoarivelo, Thabelo Rambuda, Ulrike H. Taron, Gabrielle Stalder, Paul O’Donoghue, Jan Robovský, Stefanie Hartmann, Michael Hofreiter & Yoshan Moodley: Complex patterns of gene flow and convergence in the evolutionary history of the spiral-horned antelopes (Tragelaphini). Molecular Phylogenetics and Evolution, 2024, S. 108131, doi:10.1016/j.ympev.2024.108131

Eksterne lenker