Sigvat Heggstad

I dagens verden har Sigvat Heggstad fått enestående relevans. Enten på et personlig, faglig eller sosialt plan, har Sigvat Heggstad blitt et tema for konstant interesse og debatt. Påvirkningen varierer fra måten vi forholder oss til andre til måten vi utfører våre daglige aktiviteter. I denne artikkelen vil vi utforske i dybden betydningen av Sigvat Heggstad og hvordan dens innflytelse har ført til betydelige endringer i ulike aspekter av livene våre. Fra sin opprinnelse til sin fremtidige projeksjon vil Sigvat Heggstad fortsette å være et emne for studier og refleksjon som fortjener vår fulle oppmerksomhet.

Sigvat Heggstad
Født12. apr. 1885Rediger på Wikidata
Død18. juli 1945Rediger på Wikidata (60 år)
BeskjeftigelseOffentlig tjenesteperson Rediger på Wikidata
FarMarius Hægstad
SøskenLeiv Heggstad
Olav Heggstad
NasjonalitetNorge

Sigvat Mariusson Heggstad (født 12. april 1885, død 18. juli 1945) var en norsk embetsmann og en av dem som utarbeidet rettskrivningen av 1941.

Liv

Han var sønn av filologen Marius Hægstad og bror av Leiv Heggstad og Olav Heggstad.

Etter å ha tatt examen artium i 1905 fikk han juridisk embetseksamen i 1911 og ble ansatt som sekretær i kulturavdelingen i Kirke- og undervisningsdepartementet i 1915.[1] Han deltok i studentmållaget og var aktiv i ungdomslagsbevegelsen. Fra 1918 til 1920 var han redaktør for Lagsbladet, som ble utgitt av Bondeungdomslaget i Oslo. I 1918 utga han skuespillet Soldatæra i Noregs Ungdomslags skuespillserie Skodespel aat ungdomslag, under pseudonymet «Hergeir Soløy».[2]

I 1936 ble han utnevnt til byråsjef i departementet. Under NS-regjeringen ble han ekspedisjonssjef i kulturavdelingen, og deltok i arbeidet med den nye rettskrivningen som skulle utarbeides under kulturminister Gulbrand Lunde (kjent som rettskrivningen av 1941). Broren Leiv var også involvert i dette arbeidet. I de følgende par årene forsvarte Heggstad rettskrivningen mot kritikk i pressen, blant annet i en artikkel i Aftenposten 15. oktober 1941, «Norsk – nordisk – germansk», som var et svar til Johannes Norvik.

I 1943 skrev han en kort, stensilert framstilling av sin fars barne- og ungdsomstid. Han har etterlatt seg en dagbok som Arne Tjelle benyttet da han skrev historien om rettskrivningen av 1941.[3]

Referanser

  1. ^ Halbo, Sverre M. (1933). Norges advokater og sakførere 1932. Aschehoug. 
  2. ^ Pettersen, Hjalmar (1924). Norsk anonym- og pseudonymlexikon =. Kristiania: Steenske. s. 504. 
  3. ^ Tjelle (1994), s. 8.

Litteratur