Seru Epenisa Cakobau
I dag er Seru Epenisa Cakobau et tema med stor relevans i dagens samfunn. Dens innvirkning strekker seg til forskjellige områder av det moderne livet, og genererer omfattende debatt og kontrovers. Både på det personlige og faglige plan har Seru Epenisa Cakobau fått en fremtredende posisjon, noe som vekker stor interesse og nysgjerrighet fra samfunnet for øvrig. Denne artikkelen tar sikte på å analysere og utforske ulike perspektiver og meninger om Seru Epenisa Cakobau, med sikte på å gi en bredere og mer omfattende visjon av dette temaet som er så relevant i dag.
| Seru Epenisa Cakobau | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1815 Nairai | ||
| Død | 1883 Fiji | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete | |||
| Far | Tanoa Visawaqa | ||
| Barn | Adi Asenaca Kakua Vuikaba[1] Josefa Celua[1] Epeli Nailatikau I[1] | ||
| Nasjonalitet | Fiji | ||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
Seru Epenisa Cakobau, eldre staving Thakombau (født 1815 på Nairai, død 1. februar 1883), var en fijiansk høvding («ratu») og krigsherre, som samlet sitt lands innbyrdes kjempende stammer under sitt lederskap og regjerte som konge av Fiji («Tui Viti») fra 5. juni 1871 til 10. oktober 1874, da han avstod sitt land til dronning Victoria.
Biografi
Cakobau etterfulgte sin far, ratu Tanao Visawaq, som øverste høvding («vunivalu») over øya Bau den 8. desember 1852. Idet han hevdet at Bau hadde overhøyhey over resten av Fiji, gjorde han krav på tittelen som konge av Fiji. Cakobaus krav ble imidlertid ikke akseptert av de øvrige høvdinger, som høyst regnet ham som primus inter pares (først blant likemenn) og kanskje knapt nok dette.
Dette førte til at han startet en langvarig krig (nesten nitten år) med henblikkø på å samle landet under sin ledelse. I 1865 ble det etablert en konføderasjon av uavhengige kongedømmer i Viti, med Cakobau som formann for generalforsamlingen. To år senere ble konføderasjonen imidlertid oppdelt i kongedømmet Bau og kongedømmet Lau med Cakobau som konge for førstnevnte. Med støtte fra tilflyttere lyktes det omsider for Cakobau å skape et samlet fijiansk kongedømme i 1871 med Levuka som hovedstad. Han bestemte seg for å opprette et konstitusjonelt monarki, og den første lovgivende forsamling ble avholdt i november samme år. Både lovgivende forsamling og kabinett ble dominert av fremmede.
USAs regjering hadde anerkjent Cakobaus krav på kongemakten over et forenet Fiji lenge før hans krav ble akseptert av de øvrige høvdinger. På lang sikt fikk denne imidlertid ikke gavn av anerkjennelsen. Den amerikanske regjering holdt ham ansvarlig for et brannattentat mot John Brown Williams hjem i 1849 (før Cakobau ble både øverste høvding og konge). William var amerikansk konsul på Nukulau, en øy i området. USA krevde for dette en kompensasjon på 44.000 dollars, men Cakobau var ute av stand til å betale dette beløp, og ettersom han fryktet en amerikansk invasjon og annektering, bestemte han seg for å avstå landet til Storbritannia. Han var også til dels motivert av håpet om at britisk ledelse ville bringe sivilisasjon og kristendom til Fiji.
Cakobau var opprinnelig kannibal, men var konvertert til kristendom og hadde gitt avkall på kannibalisme i 1854.
Etter avståelsen av landet beholdt han sin posisjon som Fijis øverste høvding som vunivalu av Bau og levde tilbaketrukket til sin død i 1883.
Ettermæle
Cakobau er blitt et ærefullt navn på Fiji, idet mange av landets ledende personer har vært direkte etterkommere etter Seru Epenisa Cakobau. Hans oldebarn, rato sir George Cakobau ble Fijis første innfødte generalguvernør i perioden 1973-1983. En annen efterkommer, ratu Epeli Nailatikau, ble formann for Representantenes Hus i Fiji. Ratu sir Kamisese Mara, det moderne Fijis grunnlegger, er også etterkommer av Cakobau. Fijis politiske, akademiske og militære elite ble preget av velrenommerte Cakobau-etterkommere.
Referanser
Litteratur
- Joseph Waterhouse: The King and People of Fiji: Containing a Life of Thakombau; with Notices of the Fijians, their Manners, Customs, and Superstitions, Previous to the Great Religious Reformation of 1854. Wesleyan Conference Office, London 1866.
Eksterne lenker