Scone Abbey
I denne artikkelen vil vi utforske den fascinerende verdenen til Scone Abbey, og ta for seg ulike aspekter knyttet til denne personen/emnet/datoen. Fra hans innvirkning på samfunnet til hans relevans i populærkulturen, gjennom hans mest bemerkelsesverdige prestasjoner og utfordringene han har møtt gjennom hele karrieren. I tillegg vil vi analysere dens innflytelse på spesifikke områder som teknologi, politikk, kunst, vitenskap, blant andre. Gjennom denne artikkelen søker vi å gi en omfattende og berikende visjon av Scone Abbey, og inviterer leseren til å reflektere og utdype kunnskapen om dette spennende emnet.
Scone Abbey (opprinnelig Scone Priory) var et priorat drevet av Augustinerkorherrene i Skottland. Landsbyen Scone i Perthshire (Gowrie) vokste frem rundt klosteret. Det har blitt angitt flere årstall for grunnleggelsen av prioratet, men det skjedde definitivt mellom 1114 og 1122.
Historie
Prioratet ble etablert av seks augustinerkanniker fra Nostell Priory i West Yorkshire, under ledelse av prior Robert, 1. prior av Scone (senere biskop av St. Andrews). Stiftelsesdokumentet – charteret – som skal dokumentere dette er datert 1120 og ble lenge antatt å være en forfalskning. På 2000-tallet mener de fleste historikerne som har arbeidet med stoffet at dokumentet stammer fra slutten av 1100-tallet, men at det kan være en kopi av et originaldokument som kan ha gått tapt i en brann som rammet klosteret før 1163. Scone Abbey ble for øvrig på nytt rammet av brann under den skotske uavhengighetskrig (på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet), og klosterarkivene ble da igjen ødelagt.
I 1163 (eller 1164), under Máel Coluim IVs regjeringstid, ble prioratet Scone oppgradert til abbedi, altså til det man vanligvis anser som et kloster. Scone Abbey fikk en viktig posisjon ved det kongelige hoffet, ettersom abbediet lå i nærheten av kroningsstedet til skotske konger og dessuten huset kroningssteinen (til den ble fjernet av kong Edvard I av England). Scone Abbey var, med kong Máel Coluim IVs ord, «in principali sede regni nostri» (RRS, nr. 243; oversatt «i vårt rikes hovedsete»), og som sådan en av de viktigste av de skotske kongers residenser. Klosteret ble benyttet som innkvartering for kongen og hans følge når han besøkte området, selv om Scone Abbey-anlegget ikke hadde noe eget palass. Det er sannsynlig at klosterbygningene (som nå er borte) overlappet med det moderne palass.
Klosteret hadde også relikviene til en nå obskur St. Fergus, og Augustinerkorherrene hadde gjort det til et populært mål for pilegrimsreiser. Mens klosteret ville forbli kjent for sin musikk, svant ellers dets status[klargjør] over tid.
Etter reformasjonen ble de skotske klostrene nedlagt. Scone Abbeys nye eiere ble først jarlen av Gowrie, og deretter mannen som ble den første viscount Stormont. Selv om bygningene nå er borte, tilhører eiendommen nå jarlene av Mansfield.
Bygningenes plassering
Det har vært stor usikkerhet om nøyaktig hvor Scone Abbey en gang lå, men i 2007 identifiserte arkeologer stedet ved hjelp av magnetisk resonansavbildningsteknologi. Funnet avslørte at anlegget var større enn man hadde antatt.[1]
Bibliografi
- Barrow, G.W.S. (red.), The Acts of Malcolm IV King of Scots 1153-1165, Together with Scottish Royal Acts Prior to 1153 not included in Sir Archibald Lawrie's '"Early Scottish Charters', in Regesta Regum Scottorum (= RRS), Volume I, (Edinburgh, 1960)
- Cowan, Ian B. & Easson, David E., Medieval Religious Houses: Scotland with an Appendix on the Houses in the Isle of Man, Second Edition, (London, 1976), pp. 97-8
- Fawcett, Richard, "The Buildings of Scone Abbey", in Richard Welander, David J. Breeze & Thomas Owen Clancy (eds.), The Stone of Destiny: Artefact and Icon, Society of Antiquaries of Scotland, Monograph Series Number 22, (Edinburgh, 2003), pp. 169–80
- Watt, D.E.R. & Shead, N.F. (eds.), The Heads of Religious Houses in Scotland from the 12th to the 16th Centuries, The Scottish Records Society, New Series, Volume 24, (Edinburgh, 2001), pp. 198–202