Sauland stavkirke

Sauland stavkirke er et tema som har skapt stor interesse de siste årene. Siden fremveksten har den fanget oppmerksomheten til både eksperter og fans, på grunn av dens relevans og rekkevidde på forskjellige områder. Dette fenomenet har utløst endeløse debatter, teorier og studier som søker å forstå det i sin helhet. På samme måte gjør dens innvirkning på samfunnet og populærkulturen det til et tema for konstant diskusjon i dag. I denne artikkelen vil vi utforske de ulike fasettene og perspektivene rundt Sauland stavkirke, med sikte på å tilby en omfattende og berikende visjon om dette fenomenet.

Akvarell av Sauland stavkirke malt av Joachim Frich. Bildet viser kirken uten 1700-tallstilbygget i nord.

Sauland stavkirke var en stavkirke i Sauland sogn i Hjartdal prestegjeld i Telemark fram til 1860, da den ble revet ned og erstattet av en ny langkirke.

Stavkirken stod, som dagens kirke, på grunn tilhørende prestegården, som opprinnelig het Sauland.[1] På grunnlag av den bevarte portalen antas kirken å være oppført på 1200-tallet. Sognet («Swidulandæ sokn») er nevnt i 1395[2] og kirken («kirkio vmbodh a Swidhulande») i 1470.[3] Jens Nilssøn forteller i sin visitasrapport fra 1595[4] at «Seudelandz kircke» er anneks til «Hierdall» (Hjartdal) og har gudstjeneste annenhver søndag (hver tredje om vinteren).

Ifølge Lorentz Dietrichson målte skipet 21 alen x 18 alen (13 m x 11 m), noe som gjør kirken større enn hovedkirken i Hjartdal. Dietrichson viser til en befaringsrapport fra 1662 der det fremgår at svillene ved alteret i koret er råtne. I 1668 var det fremdeles svalganger rundt hele kirken, men da kirken ble revet, stod bare den på vestsiden igjen. På slutten av 1700-tallet fikk kirken et laftet tilbygg på nordsiden.[5] I 1840-åren var kirken i minste laget og nokså medtatt. Det var snakk om rehabilitering og utvidelse, men det endte opp med vedtak om ny kirke. Stavkirken ble revet i 1860, året etter at den nye kirken var tatt i bruk. Interiøret i stavkirken er avbildet på et maleri av Adolph Tidemand, «Gudstjeneste i en norsk landskirke».

Portalen

Portalen er av Sogn-Valdres-gruppen, og er nå ved Universitetets Oldsaksamling i Oslo. Komposisjonen er spesiell ved at sideplankenes rankestengler ikke har dobbeltkonturer, men er dekorert med en kombinasjon av sikksakk- og tungeborder og perlebånd.[6] Det har vært spekulert i om det kan ha stått en vestlandskunstner bak.[7] Dietrichson sier om utskjæringene: «...de viser os det høieste høidepunkt, hvortil træskjærerornamentikken er drevet i vort land og synes at tilhøre den samme blomstring, som viser sig i Stedje og Aardals kirkes portaler omkring 1200.»

Andre gjenstander fra stavkirken

Et alterbilde fra 1810 er å finne i det sørøstre hjørnet i dagens kirke.[8][9] De to kirkeklokkene fra stavkirken henger i tårnet.[10] Prekestolen står i menighetshuset.[8] Ellers er det bl.a. tatt vare på et døpefontlokk, et vievannskar, en dørring og fragmenter av et par hjulkors.

Se også

Referanser

  1. ^ O. Rygh (1967). A. Kjær, red. Norske Gaardnavne : Oplysninger samlede til brug ved Matrikelens Revision. 7 : Bratsberg Amt. Oslo: Børsum. s. 308–310. 
  2. ^ Diplomatarium Norvegicum X:89
  3. ^ Diplomatarium Norvegicum IV:969
  4. ^ Jens Nilssøn (1981). Yngvar Nielsen, red. Biskop Jens Nilssøns visitatsbøger og reiseoptegnelser 1574–1597. Carl Zakariasson. s. 395. 
  5. ^ Arven nr. 5/2009, s. 2.
  6. ^ Middelaldersalen i Historisk Museum, Universitetets Kulturhistoriske Museer, Oldsakssamlingen (2000) ISBN 82-7181-160-6, side 9
  7. ^ Se f.eks. Dietrichson, s. 352.
  8. ^ a b Arven nr. 5/2009, s. 3.
  9. ^ Jf. bildeKirkesøk.
  10. ^ Alf Henry Rasmussen (1993). Våre kirker. Norsk kirkeleksikon. Kirkenær: Vanebo forlag. s. 491. ISBN 82-7527-022-7. 

Litteratur

Eksterne lenker