Rundballe

I våre dager er Rundballe et tema som har fått stor aktualitet i det moderne samfunnet. Siden den dukket opp har den skapt en stor debatt på ulike områder, enten det er innen politikk, økonomi, helse eller teknologi. Rundballe har fanget oppmerksomheten til både eksperter og nyfødte, på grunn av dens innvirkning på folks daglige liv og utformingen av dagens verden. I denne artikkelen vil vi utforske de ulike aspektene knyttet til Rundballe, analysere dens implikasjoner og utfordringer, samt mulige løsninger som kan oppstå ved å forstå den.

Rundballe av halm
Pakking av rundballe i plastfilm

Rundballe er en sylinderformet balle av komprimert gress eller halm.

Rundballen er en rasjonell og enkel, men kostbar metode for å konservere og lagre dyrefôr og strø på. Rundballene presses i rundballepresser, og ballene pakkes i plast for å konservere gresset (ensilering). Det finnes ulike størrelser, men de ligger vanligvis rundt 1,2 meter i diameter og 1,2 meter i bredde.

På 90-tallet ble rundballene på en humoristisk måte omtalt som "traktoregg."[1]

Det var den amerikanske professoren Wesley F. Buchele som hadde ideen, og hans student, Virgil D. Haverdink, som konstruerte den første maskinen som kunne presse gress i sylindrisk form. Den 20. oktober 1970 fikk de patent på en slik maskin.[2] Forskjellige maskiner for samme formål var allerede på markedet.[3]

Det er få oppfinnelser som bøndene har tatt i bruk på så kort tid. Allerede på slutten av 1970-åra, var det 18 fabrikker som produserte slike maskiner i USA og Canada. Oppfinnelsen spredte seg raskt til Europa og kom tidlig til Norge.

I Norge blir gresset presset sammen, og etterpå pakket i et lufttett plastbelegg for ensilering ute på jordet i stedet for å kjøre det til fjøset for å lagre det i en silo der. Fordelen med metoden er at ballene kan lagres nært slåttemarken og kjøres til fjøset når det passer for bonden. For å sikre god kvalitet blir det ofte tilsatt 3–4 liter syre per storballe på 700–800 kg.

Metoden for å konservere graset med syre for å lage «surfor» i siloer ble funnet opp av den finske professoren i kjemi, A. I. Virtanen, som i 1932 fikk patent på metoden. Metoden som fikk navnet AIV-metoden var så viktig for jordbruket at professor Virtanen fikk Nobelprisen i kjemi i 1945. Tidligere måtte bøndene tørke graset på bakken når det var sol eller hesje graset når det var regn. Etter at det er blitt praksis med høsting av graset i storballer eller bygging av gropsiloer i enden av husdyrrommene, er det slutt på bygging av de tradisjonelle runde siloer og driftsbygninger med plass til høyet over husdyrrommet. 

Utover 10-tallet, og særlig fra 2017 har plastbruken fått økt fokus[4], og landbruksplast er en av kildene til plastavfall.

I Norge ble det i 2016 brukt 13 795 tonn plast i landbruket og 13 454 tonn ble gjenvunnet. Det betyr at 341 tonn ikke ble gjenvunnet.[5] Det finnes ca. 230 leveringssteder for landbruksplast som er organisert lokalt av bønder i samarbeid med renovasjonsselskapene.[6]

Referanser

  1. ^ Stokstad, Lars Halvor (1. desember 1999). «Traktoregg». Bedre Gardsdrift. Besøkt 9. juli 2018. 
  2. ^ Buchele, Wesley F.; Haverdink, Virgil D. (1970). «Machine for forming and handling large round bales of a fibrous material» (på engelsk). Besøkt 9. juli 2018. 
  3. ^ «Selected Works of Wesley F. Buchele». Bepress. Besøkt 3. september 2015. 
  4. ^ Lederartikkel (11. april 2017). «Den problematiske plasten». Bedre Gardsdrift. Besøkt 9. juli 2018. 
  5. ^ «Er dette et velkjent syn? Nå har Marika (41) fått nok: - Har irritert meg i mange år». Dagbladet.no (på norsk). 24. april 2017. Besøkt 9. juli 2018. 
  6. ^ «Plast i landbruket». Norges Bondelag (på norsk). Besøkt 9. juli 2018. 

Se også

Eksterne lenker

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.