Rodoald
Denne artikkelen vil ta for seg problemstillingen Rodoald, som har fått stor aktualitet de siste årene. Rodoald har blitt et interessepunkt for ulike sektorer i samfunnet, fra eksperter på området til allmennheten. Over tid har Rodoald vist sin innvirkning på forskjellige områder, og generert debatter, forskning og betydelige endringer. Det er derfor det er nødvendig å utdype analysen, for å forstå dens betydning og dens implikasjoner på globalt nivå. Videre er det viktig å undersøke aktuelle trender knyttet til Rodoald, samt mulige fremtidige scenarier som kan oppstå rundt dette temaet.
| Rodoald | |||
|---|---|---|---|
| Født | 637 | ||
| Død | 653[1] | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Far | Rothari[2] | ||
| Mor | Gundeberga[2] | ||
Rodoald (Rodwald), død 653, var konge i Det langobardiske kongerike fra sin fars død i 652 til han selv ble drept fem måneder senere.
Langobardene
Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.[3] På Rodoalds tid var de etablert som herskere over store deler av Italia i det vakuum som hadde oppstått etter Vest-Romerrikets fall på 470-tallet og østgoternes knusende nederlag rundt 550.
Rodoalds liv
Rodoald var sønn av den tidligere kong Rothari og ble innsatt som konge over langobardene etter hans død i 652. Ifølge historikeren Paulus Diaconus ble Rodoald drept etter kort tid av ektemannen til en kvinne han hadde et forhold til[4]. Paulus Diaconus hevder at Rodoald giftet seg med enken etter Rothari – sin egen stemor Gundeberga, men dette anses som en tvilsom opplysning.
Rodoald bekjente seg til arianismen, en kristen trosretning som var utbredt blant germanske folk. Etter hans død ble Aripert I valgt til konge med støtte fra den katolske kirken som bekjempet arianismen.
Referanser
- ^ The Peerage person ID p67230.htm#i672295
- ^ a b The Peerage
- ^ Tacitus, Germania, kap 40
- ^ Paulus Diaconus, Historia Langobardum, IV:47