I den følgende artikkelen vil problemet med Ritornell bli behandlet, som er et spørsmål av ytterste viktighet og relevans i dag. Ritornell er et tema som har vakt interesse og oppmerksomhet hos et stort antall mennesker rundt om i verden, og dets innvirkning strekker seg til ulike områder av dagliglivet. Langs disse linjene vil ulike aspekter knyttet til Ritornell bli analysert, og gir detaljert og oppdatert informasjon for å utdype din forståelse. I tillegg skal ulike synspunkter og meninger fra eksperter på feltet utforskes, med mål om å gi et bredt og berikende perspektiv på Ritornell.
Ritornell (eller refreng) er den delen av en rondo som avbrutt av kontrasterende mellomspill gjentas flere ganger i løpet av musikkstykket. Mellomspillene kalles også for kuplett.
I barokkens solokonserter snakker man ofte om ritornellform som en oppdeling i tutti- og soloavsnitt. Dette var en form framfor alt Vivaldi gjorde populær. Orkesteret (tutti) åpner konserten med en ritornell som inneholder de musikalske hovedidéene, etterfulgt av en solistseksjon. Orkesteret spiller ritornellen i ulike tonearter og varianter, oftest forkortet. Mellom orkesterets tutti-partier spiller solisten virtuose solostrofer slik at mønsteret blir tutti-solo-tutti-solo-tutti. Bare sluttritornellen gjentar i noen tilfeller hele ritornellen. I ritornellene er rekkefølgen av toneartene oftest tonika – dominant – tonikaparallell – tonika, og i moll tonika – dominant (eller molldominant) – tonikaparallell. Solodelen står i tydelig kontrast til ritornellen ved at den ofte bare ledsages av en generalbass med den harmoniske funksjon å modulere til ritornellens neste toneart.
Opprinnelig ble ritornell brukt om tidlige italienske folkesanger med trelinjers strofer med rim på formen A-B-A.