I dagens verden har Reinhold Hausen blitt et tema med økende interesse for mennesker i alle aldre og bakgrunner. Enten på grunn av dets historiske relevans, dets innvirkning på dagens samfunn eller dets betydning for fremtiden, er Reinhold Hausen et tema som ikke etterlater noen likegyldige. Gjennom årene har det utløst debatter, provosert frem endringer og generert endeløs forskning og studier innen forskjellige disipliner. I denne artikkelen vil vi utforske de mange fasettene til Reinhold Hausen, og analysere dens innflytelse på ulike aspekter av våre daglige liv og samfunnet som helhet.
Reinhold Hausen | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 9. okt. 1850[1][2]![]() ![]() | ||
Død | 8. jan. 1942[2]![]() ![]() | ||
Beskjeftigelse | Historiker, fotograf, arkeolog, arkivar (1883–1916) ![]() | ||
Akademisk grad | Filosofian kandidaatti (1876) (utdannet ved: Helsingfors universitet)[3] mastergrad (1877) (utdannet ved: Helsingfors universitet)[3] fil.lic. (1881) (utdannet ved: Helsingfors universitet)[3] ph.d. (1881) (utdannet ved: Helsingfors universitet)[3] | ||
Utdannet ved | Helsingfors universitet | ||
Barn | Hans Hausen Ulla Hausen | ||
Nasjonalitet | Finland | ||
Medlem av | Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien | ||
Fagfelt | historie, arkeologi | ||
Reinhold Theodor Hausen (født 9. oktober 1850 i Sund på Åland, død 8. januar 1942 i Helsingfors), var en finsk historiker og arkivar.
I 1890 publiserte Hausen Åbo domkyrkas svartbok, som er den viktigste enkeltkopiboken med avskrifter av brev og handlingar som berører Åbo domkirkes eiendom. Sitt navn, svartboken, har den fått av permen som er trukket med svart skinn. Den oppbevares på det finske riksarkivet.
I 1910 utkom den første delen av en serie som ligger til grunn for den moderne middelalderforskningen i Finland: Finlands medeltidsurkunder. Under de følgende 15 år utga Hausen ytterligere 7 deler. Sammenlignet med dette verket var eldre kildeutgaver små og ufullstendige, og mange manglet henvisninger som avhandlingenes utgangspunkt. Hausen derimot benyttet helt nye prinsipper, da hver avhandling hadde med nøyaktige opplysninjger om arkivtilhørighet og om den var blitt publisert andre steder. Verkets betydning for forskningen kan ikke overdrives.
I 1935 var forskningssituasjonen radikalt forandret: forskerne hadde plutselig fått tilgang til de sentrale avhandlingene og kunne forankre sine hypoteser i kildene.
Sommerne 1872 og 1873 gravde Hausen ut Nådendals kloster.
Hausens målsetting var å forene de historiske og arkeologiske kilder.